// desember 31, 2011
og så vokste vi alle opp og dere tar ut piercinger//bytter dem ut, skaffer andre// vi vokser opp og jeg ser at dere får dere kjærester//to i lag på en sommerdag, det er sikkert fint// men jeg står bare her og ser på dere// har piercingen min fremdeles, opphav til beundring og frykt// jeg lager skrønehistorier om den som jeg forteller til små barn som spør// små barn som spør for mye// jeg vokser opp og går til jobb/ jeg gikk til samme jobb i over ett år// jeg sykla til samme jobb i over ett år// jeg har vokst opp og nå går jeg på skole// jeg går på skole og jobber og jeg har piercing i ansiktet som mange velger å ikke legge merke til// vi vokste alle opp og mange fikk kjærester, bytta ut gamle, fikk nye// så ble mange to i lag// så ble mange to// så ble jeg en//en.
I am done with my graceless heart//So tonight I’m gonna cut it out and then restart desember 21, 2011
oktober 30, 2011
Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.
sølv september 25, 2011
Inni meg, alle trådene, følelsene lagt i tynne, tynne sølvtråder som strekker seg rundt i hele kroppen, samler meg og binder meg i hop, passer på at jeg ikke ramler fra hverandre. Går i løkker, i sirkler, spiraler av følelsetråder nedover armene, knuter på tråden og tynnslitte svinger.
på teven säger dom att kärleken finns runt omkring oss / och astronautarna kan känna det långt bort juni 10, 2011
Dette er fragmenter jeg fant:
Hjemme ser de på meg, gjennom meg, forbi meg. Ser på øyenbryna mine, nesa, skulderen. Øyet mitt er her og ingen ser på det. Et blått øye, blåveisøye. Blåmerket brer seg, skifter farge, som et langsomt kaleidoskop kroppen min dreier på.
& de gamle damene har kalde kinn, fra kulda. blåser frostroser over skjerfkanten & trykker de handskekledde hendene inn mot brystet. så kommer de inn i butikken, inn i varmen, & noe skjer med dem, en kjemisk reaksjon, det triller tårer nedover kinnene deres.
Mens jeg går, lurer jeg på om det er jeg som forflytter meg eller om det er verden som flyter forbi meg, for jeg kan fremdeles ikke se bakhodet mitt.
t-bane mai 1, 2011
å ta t-banen en tidlig søndagsmorgen
gå av når som helst
vente
bare store tommme rom
liksom endeløst
sanger fra før du var født april 28, 2011
Mamma forteller om da jeg lå i magen hennes, et foster, svevende i vann. Hvordan jeg lå med ryggen til da de skulle ta ultralyd. Ryggraden min som perler på en snor over skjermen. Store, runde perler.
Og når jeg er nyfødt, de korte øyevippene mine, mørke, stikker så vidt fram fra øyelokket.
Slike ting tenker jeg på når bjørketrærne skyter knopper og jeg sykler fort til jobb.
og etter fem til skyter eg hol i taket og står brud april 10, 2011
Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.
Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det “Made in France”.
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.
Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.
