jeg ringer desember 14, 2009
dette blogginnlegget skal handle om hvor merkelig jeg følte meg, da jeg puttet klær ned i kofferten min på lørdag, da jeg gikk igjennom omtrent alle skuffene og skapene mine, da jeg tok av sengetøyet og bar det inn i bilen til pappa. om hvor merkelig det var å sitte i bilen og vite at jeg ikke skal tilbake til sandefjord på fire uker minst.
hvor merkelig det var å komme hjem, inn i et hus som hadde mørket utenfor vinduene, men adventslys i karmen, en mamma som bakte lussekatter. hvor merkelig det var å gå inn i stua som var full av tingene til mormor.
dette blogginnlegget handler om hvor trist jeg syns det er, men samtidig hvor mye jeg gleder meg til å være hjemme i bærum. gleder meg til å spise middag med noen andre enn meg sjøl, til å se filmer med familien min, til å være en del av et lite samfunn igjen.
hvor mye jeg gleder meg til å spørre venner jeg ikke har sett på lenge om de ikke vil finne på noe, til å gå i julegatene i oslo bare fordi jeg alltid har gjort det, til å være med i stallen og ta bilder. hvor mye jeg gleder meg til å begynne på et nytt kapittel, på en annen måte. i ett nytt år.
neivel men javel og ringer du? desember 7, 2009
Jeg får en telefon og damen i andre enden sier at hun er Unni fra Opplæringskontoret og at hun har et tilbud til meg. Javel. Et tilbud om jobb i Oslo, kjempefint. Kjempefint sier jeg og jeg mener det ikke fordi jeg vil ikke tilbake til Bærum, jeg vil ikke pakke sammen alle tingene mine en gang til. Jeg vil ikke sitte på det trange rommet mitt med tapet i taket, selv om blomstene er fine å se på når du ligger på gulvet og taklampa er den tøffeste jeg har sett, jeg vil ikke sitte der og vite at folk ikke har tid til meg, sitte og føle at alt virker så langt unna.
jeg er så redd for å miste de nye sosiale båndene mine
alle omveltninger skjer så fort og jeg rekker ikke å omstille hjernen min til de nye frekvensene
