Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.
oktober 30, 2011
og etter fem til skyter eg hol i taket og står brud april 10, 2011
Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.
Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det “Made in France”.
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.
Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.
om å utsette følelser/sette følelser til side/få et takras av følelser over seg når man skal sove mars 12, 2011
Om Sverige april 25, 2010
Og for de som ikke vet det, sommerfuglene ved tollen i Norge, er laget av små kartutsnitt av Norge og Sverige.
mørk november november 22, 2009
og kanskje er jeg slik; ikke helt men ikke halvt og jeg tenker over om noe skjer snart men så skjer det likevel
