nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

ung kvinne 24

Dette er meg, ung kvinne 24. Jeg kan fremdeles bare uttrykke meg gjennom brokete tekster med alt for få punktum og alt for mange komma, tekster med alt for mange punktum og for få komma, jeg studerer og jeg jobber, jeg gjør som jeg blir fortalt, forventet og dette kjennes ut som bristepunktet.

Bristepunktet for livet.

Ung kvinne 24 gråter på kontoret, og må holdes rundt.

Ung kvinne 24 savner vennen sin.

Ung kvinne 24 fortolker følelsene sine: de bygger rom inne i henne. Hver følelse har et rom, hver lærdom har et rom, hver erfaring har et rom. Hennes kropp er et liv er en bygning. Levende, pustende, dynamisk. Stadig i endring. Å bygge rom kan gjøre vondt – fundamentet er ikke skikkelig på plass enda, sementen har ikke stivnet, malingen ikke tørket – det er ikke plass inne i romme til alle møblene og lampene og asjetter og teppene og lampene – rommene har ikke vindu, ikke stor nok dør treseteren går ikke igjennom døra vi må gjøre døra større først, men håndverkeren kommer ikke før på mandag og sofaen er her nå og det regner ute så vi må få den inn fort – ingen spurte deg om du ville ha dette rommet, så du bare våknet en dag tidlig på morgenkvisten og hørte bygningsarbeidet vegg i vegg og nå overdøver de morgenradioen – samtidig er plantegningene krøllet iherdig inn i hverandre, soverom, bad, altan kott kjellerstue kjøkken alt er blitt til lange remser med utdrag av plantegninger, skisser, en stor jævlig ball som hun må løsne fra hverandre men noen har sølt lim og det er kaffe og visket vekk og mangler denne delen det vites ikke for ballen er der enda men rommet skal faktisk bygges nå så vi får kjøre på uten tegningen men heller bare se hvordan det går.

Ung kvinne 24 har en nøsteball av følelser, som stadig må nøstes opp, sorteres hver for seg.

Ung kvinne 24 har gode intensjoner, men kjenner på utilstrekkeligheten.

//

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi ryggen min ikke er ok, fordi jeg ikke kan sitte stille en hel dag og studere. Fordi jeg vil ta smertestillende hver dag.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke klarer å være med. Ikke klarer å være en venn. Fordi jeg ikke klarer å si unnskyld, eller se folk i øynene.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke når opp til standardene, klarer det alle andre klarer. Fordi jeg ikke når de målene jeg har satt meg.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg er tom for alternativer og redningsaksjoner, fordi jeg er blitt apatisk og håpløs.

jeg svømmer men det føles som om alle delene mine flyter fra meg

kroppen min har delt seg opp blitt væske blitt til vannet rundt meg

trådene som holder armene og beina på plass de er blitt lange og tynne de svaier i vannet

jeg er et rødt hjerte i midten alle de lange snorene som strekker seg ut

holder febrilsk fast

halvhjertet helhjertet

holder trådene fingrene mine på plass kneskålene ryggraden øyeeplene mine

alt er utenfor kontroll jeg lar universet svømme rundt meg mens jeg bare ligger her. litt til

dette er meg som kræsjer, kræsjlander igjen og igjen og igjen igjen igjen jeg holder tilbake legger lokk pakker ned inn knyter sløyfe på men det finnes ingen å gi det til tusen tunge kampesteiner henger om hjertet mitt sjela kjennes tung og synker ned svart mørke fullt av svarte hull evige svarte hull stort ingenting jeg kræsjlander igjen og bakken er alltid alltid hard.

panserhjerte

hun sa jeg hadde panserhjerte, så jeg fikk lese den triste boka om den dødssyke jenta som forelsker seg, for de andre syntes den var for trist. jeg har panserhjerte. når andre gråter, sitter jeg og stirrer ut i lufta, tenker på hvilke strømper som går med hvilke sko, eller så ser jeg på de og stiller dumme spørsmål, som hva som skjedde eller hva andre gjorde eller hva det er til middag.
panserhjertet mitt strekker liksom ikke så langt. panserhjertet mitt er tungt, hardt og ugjennomtrengelig. ubevegelig.

når det bryter sammen gråter jeg hver helg i en måned.
når det slår ut en jordingsfeil, blir jeg liggende hele dagen og spiser is til middag.
når varsellampene lyser og alarmen går, synker jeg ned.

etterpå feier jeg gulvet i mitt panserhjerte, lukker alle luker, dytter skapet foran døra. forskanset i mitt panserhjerte.

kanskje er dette historien om alt som så fint ut på utsida, alt som var vakkert og i en matchende fargepalett. Historien om hvordan alt var råttent på innsida, pillråttent, fullt av mugg og krypdyr. Historien om mark, lus, fluer, biller. Historien om hvordan vi gravde, sparket, kastet, om hvordan vi hev alt dette fra oss og strøk laknene våre før vi la oss igjen.

poetisk melodrama

jeg klarer fremdeles ikke å bestemme meg. jeg dras mellom det jeg vet jeg burde, det moralsk riktige, og den lettvinte, kortsiktige løsningen.

jeg vet absolutt ikke hva jeg vil. det nærmeste er et ønske om å faktisk vite hva jeg vil, å vite hva jeg har lyst til å bruke tiden min på.

jeg har hundre skisser, hundre liv å leve. tusen drømmer bak pannen min, tusen drømmer som banker på og krever å bli hørt, sett, levd. tusen drømmer som vil at jeg skal ta meg av akkurat dem i dag, at jeg skal ta den med ut i den virkelige verden, sette dem fri ved å utføre dem.

og jeg ser og ser og ser. jeg ser alt som finnes. alt som er. alt som ikke er, men kan finnes. alle mulighetene jeg kan ta, alle livene jeg kan leve. alt det gode jeg kan gjøre, alle de fine blomstene jeg kan male. alt finnes her, fra 0 til uendelig.

og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke presset fra tusen drømmer, de tynger ned hodet mitt i puta, de tynger ned skuldrene mine hvor enn jeg går, hvor enn jeg er, hva enn jeg sier. velger jeg én, roper de andre på meg, vil ha meg over på deres side. bare teste de litt. velg meg velg meg velgmegvelgmegvelgmeg.

og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke bære mer.

jeg vil ofte være perfekt. jeg skal være best. om jeg ikke er best, må jeg gjøre mer, arbeide, slite, ofre meg på andre måter. jeg er et selvofrende offer, og nå har jeg ofret meg selv igjen, til den grad at jeg ikke orker mer. jeg orker ikke reise meg nå. jeg orker ikke en gang løfte av alle drømmene, selv om de knuser meg.

så hva vil jeg? jeg vil at noen skal løfte av drømmene mine av skuldrene mine. jeg vil skjønne at jeg ikke trenger være alt i denne verden, at jeg ikke trenger være halvparten engang.

og sommersola skinte

vi skal ikke lyve, sommersola er stor, feit og gul, den er varm og kompromissløs. legger seg over alt det grønne, alt det blå, legger seg varmt over kroppen din og hvisker løfter inn i øret ditt. løfter om at det her, det skal vare evig. løfter om lykke, kjærlighet, undere og mirakler. livet skal være en evig gyllen lørdag, hvor du alltid sitter ute i sola og drikker vin og spiser jordbær. for det er sånn sommeren er. hver vinter ligger vi hutrende under dyna og drømmer om den store, fantastiske sommeren med en sol som kysser oss på nesen og panna, om havet som skal være jævlig blått og blinke til oss, blinke lykke og salighet.

etter sommeren er alle dager grå.

nok en tekst om å løpe

Og jeg tenker at jeg er redd jeg er usikker jeg har det vanskelig noe gjør vondt inne i meg men jeg sier det ikke til noen for vil de forstå og om de ikke forstår vil fortvilelsen være større jeg er på dypt vann og hodet mitt er akkurat over overflaten jeg vil gråte gråte gråte jeg sier det ikke til noen ingen vet jeg syns det er vanskelig men ingen vet det jeg forstår det ikke selv det gjør vondt i meg et sted og jeg har brukt hele dagen på å løpe fra det hele fakkings dagen jeg er hvor enn jeg snur meg skal det aldri ta slutt bil sykkel kjøpesenter penger kvitteringer pose prøverom mennesker liv vekslepenger bankkode kø nye klær nye klær ting ting ting jeg vil drukne i denne masseproduserte materialismen og glemme hvem jeg er.Jeg orker ikke mer.