om å huske///gi opp

du må huske å skru av lyset
huske å spare strøm
huske å ta med stoffposer og plastikkposer til butikken huske å få med kvitteringen
huske å kjøre i et høyt gir
huske å kildesortere plast papp og papir glass hermetikk pant
huske å pante alle flasker
huske å skru av vannet når du pusser tenna huske å bytte tannbørste
huske å jogge huske å trene huske å dusje huske å spise raske karbohydrater og drikke melk
huske å rydde rommet vaske klær brette klær
huske å ta oppvasken
huske å ta ut søpla
huske å lese
huske å søke jobb huske å ha en god cv
huske å få med attest
huske å høre på spennende musikk huske å lese lyrikk og poesi
huske å oppdatere deg på nyhetene huske å stemme
huske å bry deg om andre huske å donere
huske å ta inn avisa huske å betale regninger
huske å klippe gresset
huske å spise hver tredje time
huske å reparere klærne dine selv
huske å ikke kjøpe nytt
huske å kjøpe økologiske gulrøtter tomater agurker bønner
huske å lage en sunn og billig middag huske å dekke på huske å drikke vann
huske å skrive huske å oppdatere
huske å støvsuge
huske å knyte skoene
huske å ha god tid til trikken toget t-banen bussen flyet båten
huske å smile
huske å være hyggelig
huske å ha et åpent ansikt huske å ikke dømme huske å være omgjengelig
huske å sende brev i tide
huske å komme tidlig
huske å vaske ansiktet
huske å smøre føttene hendene kroppen med fuktighetskrem
huske å skylle
huske å legge deg tidlig
huske å ligge helt stille
huske å være deg selv
huske å tenke etter
huske å kjenne etter

Reklame

om død og sånt

Men jeg skal fortsette å lage matpakke; jeg dusjer hver morgen, føner håret og lager matpakke til skoledagen. Dette fortsetter jeg med, uavhengig av livet, av verden utenfor vinduet mitt. På nettet leser jeg om faren din som har dødd, jeg bekymrer meg for venninna mi, jeg leser krisemeldingene fra Amnesty, jeg ser på nyhetene, men hver dag lager jeg matpakke og pakker den inn i plastfolie.
Man er bare menneskelig.

dette er hvorfor jeg sovner seint om natta

Den følelsen når du begynner å lure på om henda dine virkelig er dine: om det er deg de henger fast i, din hjerne og dine muskler som får henda til å bevege seg.
Hvor ble det av deg, tenker du mens du ser på henda, de er avskåret fra resten av kroppen med to genserermer.
Slike ting tenker jeg av og til på, kroppsdeler som ikke er mine lenger, men som tilhører universets lover og regler.

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?

 

 

 

mest av alt

Det er dette jeg tenker på: hvordan hvert individ oppfatter virkeligheten. Måten du mottar verden på, hvordan den maskinelle hjernen din dekoder alle sanseinntrykk og sender informasjon og signaler, små fragment av verden utenfor, til kroppsdelene dine. Alt raser rundt inne i deg, men likevel kan du sitte her helt stille.

Og jeg så et program på svensk tv, om alzheimers, så disse menneskene som ikke hadde samme virkelighetsoppfattning som meg. Som ikke så det jeg så. Jeg kunne ikke se hva de så. En dame med sommergul genser og perler satt foran speilet sitt, og snakket til Ruth. Ruth snakket ikke så ofte tilbake, og ville ikke komme på besøk. Hun bare satt der stille og lot seg snakke til. Damen hadde lagd en sol av papp. Den var stor og gul og hadde svarte solbriller. Hun skulle gi den til vennen sin i speilet, men vennen tok ikke i mot. Hvorfor hvorfor hvorfor kunne ikke Ruth reist seg og ta i mot? Hva for tullete fysiske lover var det som hindret henne i å strekke ut en arm og ta i mot ei sol?

Så var det ei dame med hvite fjon på hodet. Hun stod ute i hagen og fiklet med låsen på gjerdet. Nynnet på tre-fire noter hun må ha erindret en gang i tiden, før hun fikk sykdommen, denne sykdommen som spiser opp minnene hennes. Bom-bom-bom sier hun og hendene hennes går opp og ned langs gjerdet, leter etter noe de kanskje vet hva er, de drar i nettingen for å åpne en port. Inne i huset setter hun barneleker i kjeler på komfyren, legger tomater i ostepop-skålen og sprayflasken blir til kunst sammen med de blå blomstervasene. Jeg ser på at datteren tar henne i hånden og leier henne.

Alt er blitt forvrengt, fordi noe har falt ut. Det mangler biter i det store verdenspuslespillet, og uten disse kan man ikke lenger se hva motivet er. Kanskje ser man bare det som er bakom, et gammelt puslespill, kanskje det går slik, puslespill bak puslespill helt tilbake til det ikke er noe mer å huske.

Og helt til slutt, så ligger de her, disse eldre, med åpen munn for å suge til seg livskraft, men kroppene deres vet ikke lenger hvordan de omgjør det til brukbar energi for kroppen, vet ikke hvordan de skal forvandle det. Og uten dette, visner du bort, kroppen stenger av, som når butikkene stenger i kjøpesenteret, avdeling for avdeling drar ned gitteret og slukker lyset og du står der, midt i, og du er fortapt, du er ensom, du kan ikke se noen og snart vet du ikke om du kan se engang for det er så mørkt.

for de spesielt interesserte