Men jeg skal fortsette å lage matpakke; jeg dusjer hver morgen, føner håret og lager matpakke til skoledagen. Dette fortsetter jeg med, uavhengig av livet, av verden utenfor vinduet mitt. På nettet leser jeg om faren din som har dødd, jeg bekymrer meg for venninna mi, jeg leser krisemeldingene fra Amnesty, jeg ser på nyhetene, men hver dag lager jeg matpakke og pakker den inn i plastfolie.
Man er bare menneskelig.
nok en tekst om å løpe
Og jeg tenker at jeg er redd jeg er usikker jeg har det vanskelig noe gjør vondt inne i meg men jeg sier det ikke til noen for vil de forstå og om de ikke forstår vil fortvilelsen være større jeg er på dypt vann og hodet mitt er akkurat over overflaten jeg vil gråte gråte gråte jeg sier det ikke til noen ingen vet jeg syns det er vanskelig men ingen vet det jeg forstår det ikke selv det gjør vondt i meg et sted og jeg har brukt hele dagen på å løpe fra det hele fakkings dagen jeg er hvor enn jeg snur meg skal det aldri ta slutt bil sykkel kjøpesenter penger kvitteringer pose prøverom mennesker liv vekslepenger bankkode kø nye klær nye klær ting ting ting jeg vil drukne i denne masseproduserte materialismen og glemme hvem jeg er.Jeg orker ikke mer.
tekst 3
Hva med en historie om en nervøs jente som frenetisk spiser drops og pastiller, knuser de harde sukkertøyene med de skjøre hvite tennene sine. Hun tar mye buss, og stadig vekk er bussene ved et ulykkessted, hun plukker opp håndfull på håndfull med pastiller, drops, halstabletter, byr de andre passasjerene som ikke hører fordi de sitter med ansiktene så nærme vindusruten.
/// ungdommens melodrama ///
dette er en tekst om at jeg syns det er vanskelig å plutselig være alene. vanskelig å ikke lenger være på folkehøgskolen, vanskelig å ikke være et annet sted. jeg er hjemme og det er stille, oppvaskmaskinen fylles med vann og tømmes, badekaret er rent og i kjøleskapet er det ost, ingen melkekartonger, det er tomt for melk, jeg har penger i lommeboka.
jeg syns det er vanskelig å forholde seg. til hva som helst. til familien min og slekta mi, vanskelig å skjønne hvordan de tenker, jeg ser på dem og vil tenke som dem, som kusiner og fettere, jeg vil interagere med de og le, men jeg får det ikke til og jeg drar tidlig for å delta på en fest på Rykkin.
jeg sovner alltid så seint, jeg sliter ut hjernen min med kjedsomhet først. blar og blar nedover sider på internett, blar og blar i den elektroniske kortstokken, hører på bad blood-plata på repeat, den er det eneste jeg klarer å føle.
for det er tomt. jeg vet ikke hvordan jeg takler tomhet.
i hodet mitt har jeg laget en plan. denne planen forteller meg hvordan jeg skal være. hvordan jeg bør være. hvordan en perfekt versjon av meg er. jeg orker ikke. jeg orker ikke det, jeg gjemmer meg heller.
jeg vil ikke gå ut. jeg vil ikke være hjemme. jeg vil være på vei et sted, jeg er så lei av å kjøre fort og langt i bil.
alt føles som det samme. intet sted føles bra over lengre tid. jeg vil vekk.
Om å reise hjem fra folkehøgskole
Og det er noe med dette morgenlyset: klokka er over ni, men vi ser ennå ikke sola. Bussen kjører forbi det snødekte landskapet som ligger mildt og lyst utenfor. Røde gårder, hvite hus. Refleksskilt. Men mest av alt ser jeg på trærne, de frosne løvtrærne som har fått vinterhud: kalde og hvite står de rake i ryggen. Opp mot himmelen, et dust teppe over jorda.
Det er en vintermorgen, vintersolvervmorgen, dagen da inkakalenderen kommer til en slutt. Fosen folkehøgskoles elever er på vei til Trondheim, Kim og jeg sitter stille i bussen og ser ut. Her og nå virker verden utenfor magisk. Som om det ligger pur magi over alt. Som om det alltid vil være fin, lett snø her på marken. Himmelen er lys, lys rosa og blå, den strekker seg over hele verden, opplyst av sola bak fjellene, som tegner seg mørke mot den fantastiske himmelen.
Og inni meg, inni magen, sjela, hjertet, hodet, i blodet mitt, er jeg så glad. Jeg snakker lavt med Kim på engelsk, mens vi ser ut, snakker om alt det fine som har skjedd og hun er glad på mine vegne og jeg kjenner alle sommerfuglene plystre i magen min, kjenner hodet mitt sveve som en ballong, kun et par millimeter over sitt egentlige feste.
Jeg velger å ta toget i stedet for bussen. Jeg har sagt farvel til de andre og gått til jernbanestasjonen aleine. Utenfor togkupeens vinduer ser jeg det fuktige, mørkeblå havet mot fjerne snødekte blåner. Av og til ser jeg på en kvinne som sitter mot meg, noen seterader framme. Jeg passerer henne på vei fra Værnes stasjon til flyplassen. Vel innenfor finner jeg ikke fram, jeg leter etter check in, hun leter etter heis. Jeg vet hvor heisen er, hun vet at check in er i andre etasje. Vi tar heisen opp sammen, hun er fra Polen og skal besøke kjæresten sin oppe ved Ålesund. Jeg snakker om skolen, om at jeg dyrker mat; hun forteller at hun syns maten i Norge smaker bra, at det finnes steder hvor hva du kan gro i hagen og hvor stort det kan gro er strengt regulert. Forteller om EU’s regler som Polen måtte innføre, hvor mye mer kjemikalier de må bruke i maten sin nå. Holdbarhet utenfor rimelighetens grenser.
Jeg tenker på livet mitt som en film, hvor mennesker trer inn og ut, noen ganger skjult av kulisser, noen ganger har de glemt replikkene sine, de passerer livet mitt så vidt det er, etterlater snøfnuggspor; straks vil jeg ha glemt dem. Noen ganger gjemmer jeg statistene, pakker de inn i silkepapir og hyssing, de får ligge og vente i hukommelsen til jeg en dag vil få bruk for minnet av dem.
om savn
Tror jeg savner sommeren. Tror jeg savner å skrive, drikke øl med venner, å ta lyse, hvite bilder, bilder av rygger.
Tror jeg savner en tilstand. Et liv jeg tror jeg har hatt, en idé.
søndag er fridag
sykdom
Jeg er stum av sykdom, men han ser det ikke. Jeg har en usynlig sykdom, sikkert en nervesykdom, jeg er et nervevrak, et skipsvrak, jeg er på bunn av havet der hvor det klare vannet flommer over meg og stenger for sola. Det er mørkt her nede. Vannet fyller munnen min, jeg kan ikke snakke eller kommunisere. Ligger i en tangklase, driver med undervannsstrømmene.
Den fjerde dagen slenger jeg brettet med mat i veggen. Bestikket ramler bak den hvite kommoden, kneippbrødet legger seg til ro i en krok. Syltetøy på veggen. Jeg misunner bestikket som falt ned i støvet, vrir meg ned under dyna. Sola skinner ikke her.
Den sjette dagen har jeg beina på gulvet igjen. Han ser på meg. Jeg ser ikke tilbake, for jeg vet ikke lenger hva jeg gjør med et blikk. Hvor man skal plassere det. Hvor lenge det er lov å stirre på andre. Hvor apatisk man kan se ut. Hvor fokuset skal være. Nært, fjernt, hva bryr jeg meg. Øynene mine er lukket og han ser på meg.
mer ingenting
Har jeg fortalt deg at dagene har sluttet å eksistere? Dagen jeg dro er den siste kjente dagen, tirsdag. Etter det kommer meningsløse dager: hendelse etter hendelse, men ingenting håndgripelig. Ingenting som betyr noe.
Jeg dro en tirsdag i sommerferien og jeg er lei meg. Du stod på kjøkkenet, du satt i stolen, du lå i senga; jeg sykla videre. Tirsdag, og blomstene i vinduskarmen visner. Tirsdag, oppvaskkummen er full igjen, postmannen har levert avisa, dagsnytt på NRK.
Det var en tirsdag jeg sykla ut av livet ditt. Siden den gang spiller dagene ingen rolle lenger.
spacebook 