nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

jeg ringer

dette blogginnlegget skal handle om hvor merkelig jeg følte meg, da jeg puttet klær ned i kofferten min på lørdag, da jeg gikk igjennom omtrent alle skuffene og skapene mine, da jeg tok av sengetøyet og bar det inn i bilen til pappa. om hvor merkelig det var å sitte i bilen og vite at jeg ikke skal tilbake til sandefjord på fire uker minst.

hvor merkelig det var å komme hjem, inn i et hus som hadde mørket utenfor vinduene, men adventslys i karmen, en mamma som bakte lussekatter. hvor merkelig det var å gå inn i stua som var full av tingene til mormor.

dette blogginnlegget handler om hvor trist jeg syns det er, men samtidig hvor mye jeg gleder meg til å være hjemme i bærum. gleder meg til å spise middag med noen andre enn meg sjøl, til å se filmer med familien min, til å være en del av et lite samfunn igjen.

hvor mye jeg gleder meg til å spørre venner jeg ikke har sett på lenge om de ikke vil finne på noe, til å gå i julegatene i oslo bare fordi jeg alltid har gjort det, til å være med i stallen og ta bilder. hvor mye jeg gleder meg til å begynne på et nytt kapittel, på en annen måte. i ett nytt år.

neivel men javel og ringer du?

Jeg får en telefon og damen i andre enden sier at hun er Unni fra Opplæringskontoret og at hun har et tilbud til meg. Javel. Et tilbud om jobb i Oslo, kjempefint. Kjempefint sier jeg og jeg mener det ikke fordi jeg vil ikke tilbake til Bærum, jeg vil ikke pakke sammen alle tingene mine en gang til. Jeg vil ikke sitte på det trange rommet mitt med tapet i taket, selv om blomstene er fine å se på når du ligger på gulvet og taklampa er den tøffeste jeg har sett, jeg vil ikke sitte der og vite at folk ikke har tid til meg, sitte og føle at alt virker så langt unna.


jeg er så redd for å miste de nye sosiale båndene mine

alle omveltninger skjer så fort og jeg rekker ikke å omstille hjernen min til de nye frekvensene