nok en tekst om å løpe

Og jeg tenker at jeg er redd jeg er usikker jeg har det vanskelig noe gjør vondt inne i meg men jeg sier det ikke til noen for vil de forstå og om de ikke forstår vil fortvilelsen være større jeg er på dypt vann og hodet mitt er akkurat over overflaten jeg vil gråte gråte gråte jeg sier det ikke til noen ingen vet jeg syns det er vanskelig men ingen vet det jeg forstår det ikke selv det gjør vondt i meg et sted og jeg har brukt hele dagen på å løpe fra det hele fakkings dagen jeg er hvor enn jeg snur meg skal det aldri ta slutt bil sykkel kjøpesenter penger kvitteringer pose prøverom mennesker liv vekslepenger bankkode kø nye klær nye klær ting ting ting jeg vil drukne i denne masseproduserte materialismen og glemme hvem jeg er.Jeg orker ikke mer.

& & & &

og jeg sa at jeg ville dra; så mange ganger. en gang pakket jeg tre bag’er – for tre forskjellige utgaver av meg sjøl. så på jobber i stockholm. sjekket hva jeg måtte gjøre for å jobbe der. jeg lova meg sjøl å dra. flere ganger. lova meg sjøl å bli bedre; reise fra den gamle, råtne camilla som strevde med livet sitt. bli så mye bedre.
men alltid holdt frykten meg igjen – frykten for å bli værende. for å bli som alle andre, mine foreldre, menneskene jeg så i butikken, som handla mat, klær på salg, som gikk på kino tre ganger i halvåret; omriss-mennesker, kulisser i en bedre film om et bedre liv. alt jeg ikke ville bli holdt meg tilbake.

for hvordan løper man fra noe man nekter å slippe? du gjør ikke det.

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?