mest av alt

Det er dette jeg tenker på: hvordan hvert individ oppfatter virkeligheten. Måten du mottar verden på, hvordan den maskinelle hjernen din dekoder alle sanseinntrykk og sender informasjon og signaler, små fragment av verden utenfor, til kroppsdelene dine. Alt raser rundt inne i deg, men likevel kan du sitte her helt stille.


Og jeg så et program på svensk tv, om alzheimers, så disse menneskene som ikke hadde samme virkelighetsoppfattning som meg. Som ikke så det jeg så. Jeg kunne ikke se hva de så. En dame med sommergul genser og perler satt foran speilet sitt, og snakket til Ruth. Ruth snakket ikke så ofte tilbake, og ville ikke komme på besøk. Hun bare satt der stille og lot seg snakke til. Damen hadde lagd en sol av papp. Den var stor og gul og hadde svarte solbriller. Hun skulle gi den til vennen sin i speilet, men vennen tok ikke i mot. Hvorfor hvorfor hvorfor kunne ikke Ruth reist seg og ta i mot? Hva for tullete fysiske lover var det som hindret henne i å strekke ut en arm og ta i mot ei sol?

Så var det ei dame med hvite fjon på hodet. Hun stod ute i hagen og fiklet med låsen på gjerdet. Nynnet på tre-fire noter hun må ha erindret en gang i tiden, før hun fikk sykdommen, denne sykdommen som spiser opp minnene hennes. Bom-bom-bom sier hun og hendene hennes går opp og ned langs gjerdet, leter etter noe de kanskje vet hva er, de drar i nettingen for å åpne en port. Inne i huset setter hun barneleker i kjeler på komfyren, legger tomater i ostepop-skålen og sprayflasken blir til kunst sammen med de blå blomstervasene. Jeg ser på at datteren tar henne i hånden og leier henne.

Alt er blitt forvrengt, fordi noe har falt ut. Det mangler biter i det store verdenspuslespillet, og uten disse kan man ikke lenger se hva motivet er. Kanskje ser man bare det som er bakom, et gammelt puslespill, kanskje det går slik, puslespill bak puslespill helt tilbake til det ikke er noe mer å huske.

Og helt til slutt, så ligger de her, disse eldre, med åpen munn for å suge til seg livskraft, men kroppene deres vet ikke lenger hvordan de omgjør det til brukbar energi for kroppen, vet ikke hvordan de skal forvandle det. Og uten dette, visner du bort, kroppen stenger av, som når butikkene stenger i kjøpesenteret, avdeling for avdeling drar ned gitteret og slukker lyset og du står der, midt i, og du er fortapt, du er ensom, du kan ikke se noen og snart vet du ikke om du kan se engang for det er så mørkt.

jeg ringer

dette blogginnlegget skal handle om hvor merkelig jeg følte meg, da jeg puttet klær ned i kofferten min på lørdag, da jeg gikk igjennom omtrent alle skuffene og skapene mine, da jeg tok av sengetøyet og bar det inn i bilen til pappa. om hvor merkelig det var å sitte i bilen og vite at jeg ikke skal tilbake til sandefjord på fire uker minst.

hvor merkelig det var å komme hjem, inn i et hus som hadde mørket utenfor vinduene, men adventslys i karmen, en mamma som bakte lussekatter. hvor merkelig det var å gå inn i stua som var full av tingene til mormor.

dette blogginnlegget handler om hvor trist jeg syns det er, men samtidig hvor mye jeg gleder meg til å være hjemme i bærum. gleder meg til å spise middag med noen andre enn meg sjøl, til å se filmer med familien min, til å være en del av et lite samfunn igjen.

hvor mye jeg gleder meg til å spørre venner jeg ikke har sett på lenge om de ikke vil finne på noe, til å gå i julegatene i oslo bare fordi jeg alltid har gjort det, til å være med i stallen og ta bilder. hvor mye jeg gleder meg til å begynne på et nytt kapittel, på en annen måte. i ett nytt år.

men siden jeg så deg fra andre siden av glasset, så du ut som et spøkelse

Sitte i et romfartøy og tegne vektløse skisser av morill med vinger og chiffong som strekker seg ut og omfavner månene.
Skrive lange ord med løkker rundt meteorer og brennende lava som understrek.
Solstøv i håret og stridende tåker som kolliderer og lyser opp det mørke rommet i ugjenkjennelige farger, så utrolig, så fantastisk, så uendelig.
Å aldri sette sine bein noe sted, men heller danse i takt med sine egne tanker som siver ut av hodet og blir nye galakser.
En tankegalakse, og vi farer fortsatt videre.mirror mask