nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

Reklame

ung kvinne 24

Dette er meg, ung kvinne 24. Jeg kan fremdeles bare uttrykke meg gjennom brokete tekster med alt for få punktum og alt for mange komma, tekster med alt for mange punktum og for få komma, jeg studerer og jeg jobber, jeg gjør som jeg blir fortalt, forventet og dette kjennes ut som bristepunktet.

Bristepunktet for livet.

Ung kvinne 24 gråter på kontoret, og må holdes rundt.

Ung kvinne 24 savner vennen sin.

Ung kvinne 24 fortolker følelsene sine: de bygger rom inne i henne. Hver følelse har et rom, hver lærdom har et rom, hver erfaring har et rom. Hennes kropp er et liv er en bygning. Levende, pustende, dynamisk. Stadig i endring. Å bygge rom kan gjøre vondt – fundamentet er ikke skikkelig på plass enda, sementen har ikke stivnet, malingen ikke tørket – det er ikke plass inne i romme til alle møblene og lampene og asjetter og teppene og lampene – rommene har ikke vindu, ikke stor nok dør treseteren går ikke igjennom døra vi må gjøre døra større først, men håndverkeren kommer ikke før på mandag og sofaen er her nå og det regner ute så vi må få den inn fort – ingen spurte deg om du ville ha dette rommet, så du bare våknet en dag tidlig på morgenkvisten og hørte bygningsarbeidet vegg i vegg og nå overdøver de morgenradioen – samtidig er plantegningene krøllet iherdig inn i hverandre, soverom, bad, altan kott kjellerstue kjøkken alt er blitt til lange remser med utdrag av plantegninger, skisser, en stor jævlig ball som hun må løsne fra hverandre men noen har sølt lim og det er kaffe og visket vekk og mangler denne delen det vites ikke for ballen er der enda men rommet skal faktisk bygges nå så vi får kjøre på uten tegningen men heller bare se hvordan det går.

Ung kvinne 24 har en nøsteball av følelser, som stadig må nøstes opp, sorteres hver for seg.

Ung kvinne 24 har gode intensjoner, men kjenner på utilstrekkeligheten.

//

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi ryggen min ikke er ok, fordi jeg ikke kan sitte stille en hel dag og studere. Fordi jeg vil ta smertestillende hver dag.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke klarer å være med. Ikke klarer å være en venn. Fordi jeg ikke klarer å si unnskyld, eller se folk i øynene.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke når opp til standardene, klarer det alle andre klarer. Fordi jeg ikke når de målene jeg har satt meg.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg er tom for alternativer og redningsaksjoner, fordi jeg er blitt apatisk og håpløs.

jeg svømmer men det føles som om alle delene mine flyter fra meg

kroppen min har delt seg opp blitt væske blitt til vannet rundt meg

trådene som holder armene og beina på plass de er blitt lange og tynne de svaier i vannet

jeg er et rødt hjerte i midten alle de lange snorene som strekker seg ut

holder febrilsk fast

halvhjertet helhjertet

holder trådene fingrene mine på plass kneskålene ryggraden øyeeplene mine

alt er utenfor kontroll jeg lar universet svømme rundt meg mens jeg bare ligger her. litt til

dette er meg som kræsjer, kræsjlander igjen og igjen og igjen igjen igjen jeg holder tilbake legger lokk pakker ned inn knyter sløyfe på men det finnes ingen å gi det til tusen tunge kampesteiner henger om hjertet mitt sjela kjennes tung og synker ned svart mørke fullt av svarte hull evige svarte hull stort ingenting jeg kræsjlander igjen og bakken er alltid alltid hard.

om død og sånt

Men jeg skal fortsette å lage matpakke; jeg dusjer hver morgen, føner håret og lager matpakke til skoledagen. Dette fortsetter jeg med, uavhengig av livet, av verden utenfor vinduet mitt. På nettet leser jeg om faren din som har dødd, jeg bekymrer meg for venninna mi, jeg leser krisemeldingene fra Amnesty, jeg ser på nyhetene, men hver dag lager jeg matpakke og pakker den inn i plastfolie.
Man er bare menneskelig.

/// ungdommens melodrama ///

dette er en tekst om at jeg syns det er vanskelig å plutselig være alene. vanskelig å ikke lenger være på folkehøgskolen, vanskelig å ikke være et annet sted. jeg er hjemme og det er stille, oppvaskmaskinen fylles med vann og tømmes, badekaret er rent og i kjøleskapet er det ost, ingen melkekartonger, det er tomt for melk, jeg har penger i lommeboka.

jeg syns det er vanskelig å forholde seg. til hva som helst. til familien min og slekta mi, vanskelig å skjønne hvordan de tenker, jeg ser på dem og vil tenke som dem, som kusiner og fettere, jeg vil interagere med de og le, men jeg får det ikke til og jeg drar tidlig for å delta på en fest på Rykkin.

jeg sovner alltid så seint, jeg sliter ut hjernen min med kjedsomhet først. blar og blar nedover sider på internett, blar og blar i den elektroniske kortstokken, hører på bad blood-plata på repeat, den er det eneste jeg klarer å føle.

for det er tomt. jeg vet ikke hvordan jeg takler tomhet.

i hodet mitt har jeg laget en plan. denne planen forteller meg hvordan jeg skal være. hvordan jeg bør være. hvordan en perfekt versjon av meg er. jeg orker ikke. jeg orker ikke det, jeg gjemmer meg heller.

jeg vil ikke gå ut. jeg vil ikke være hjemme. jeg vil være på vei et sted, jeg er så lei av å kjøre fort og langt i bil.

alt føles som det samme. intet sted føles bra over lengre tid. jeg vil vekk.

& & & &

og jeg sa at jeg ville dra; så mange ganger. en gang pakket jeg tre bag’er – for tre forskjellige utgaver av meg sjøl. så på jobber i stockholm. sjekket hva jeg måtte gjøre for å jobbe der. jeg lova meg sjøl å dra. flere ganger. lova meg sjøl å bli bedre; reise fra den gamle, råtne camilla som strevde med livet sitt. bli så mye bedre.
men alltid holdt frykten meg igjen – frykten for å bli værende. for å bli som alle andre, mine foreldre, menneskene jeg så i butikken, som handla mat, klær på salg, som gikk på kino tre ganger i halvåret; omriss-mennesker, kulisser i en bedre film om et bedre liv. alt jeg ikke ville bli holdt meg tilbake.

for hvordan løper man fra noe man nekter å slippe? du gjør ikke det.

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?