på teven säger dom att kärleken finns runt omkring oss / och astronautarna kan känna det långt bort

Dette er fragmenter jeg fant:

Hjemme ser de på meg, gjennom meg, forbi meg. Ser på øyenbryna mine, nesa, skulderen. Øyet mitt er her og ingen ser på det. Et blått øye, blåveisøye. Blåmerket brer seg, skifter farge, som et langsomt kaleidoskop kroppen min dreier på.



& de gamle damene har kalde kinn, fra kulda. blåser frostroser over skjerfkanten & trykker de handskekledde hendene inn mot brystet. så kommer de inn i butikken, inn i varmen, & noe skjer med dem, en kjemisk reaksjon, det triller tårer nedover kinnene deres.

Mens jeg går, lurer jeg på om det er jeg som forflytter meg eller om det er verden som flyter forbi meg, for jeg kan fremdeles ikke se bakhodet mitt.

Reklame

sanger fra før du var født

Mamma forteller om da jeg lå i magen hennes, et foster, svevende i vann. Hvordan jeg lå med ryggen til da de skulle ta ultralyd. Ryggraden min som perler på en snor over skjermen. Store, runde perler.
Og når jeg er nyfødt, de korte øyevippene mine, mørke, stikker så vidt fram fra øyelokket.

Slike ting tenker jeg på når bjørketrærne skyter knopper og jeg sykler fort til jobb.

& this is the last time I’ll forget you

Og så blir jeg så bare lei av å lese alle de bøkene, jeg har lest ut fem bøker på en uke, jeg leser på engelsk og jeg leser boka til Einar Már Guðmundsson, leser på badet, i senga, på pauserommet, når jeg venter på bussen og når jeg kommer hjem fra jobb. Leser og leser, distanserer meg fra det som måtte bli sagt i den virkelige verden fordi jeg foretrekker disse orda som noen har fått ideen om å sette sammen til setninger. Men jeg blir lei av alt dette, jeg tenker faen, i starten av uka tenkte jeg kult, men nå blir jeg lei, jeg venter på Martine og jeg er lei av å bare vente vente vente fuckings vente, så jeg tar en øl som er ingen sin, men gjenglemt, og venter på bedre tider.