Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.

sanger fra før du var født

Mamma forteller om da jeg lå i magen hennes, et foster, svevende i vann. Hvordan jeg lå med ryggen til da de skulle ta ultralyd. Ryggraden min som perler på en snor over skjermen. Store, runde perler.
Og når jeg er nyfødt, de korte øyevippene mine, mørke, stikker så vidt fram fra øyelokket.

Slike ting tenker jeg på når bjørketrærne skyter knopper og jeg sykler fort til jobb.

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?

 

 

 

& this is the last time I’ll forget you

Og så blir jeg så bare lei av å lese alle de bøkene, jeg har lest ut fem bøker på en uke, jeg leser på engelsk og jeg leser boka til Einar Már Guðmundsson, leser på badet, i senga, på pauserommet, når jeg venter på bussen og når jeg kommer hjem fra jobb. Leser og leser, distanserer meg fra det som måtte bli sagt i den virkelige verden fordi jeg foretrekker disse orda som noen har fått ideen om å sette sammen til setninger. Men jeg blir lei av alt dette, jeg tenker faen, i starten av uka tenkte jeg kult, men nå blir jeg lei, jeg venter på Martine og jeg er lei av å bare vente vente vente fuckings vente, så jeg tar en øl som er ingen sin, men gjenglemt, og venter på bedre tider.

mest av alt

Det er dette jeg tenker på: hvordan hvert individ oppfatter virkeligheten. Måten du mottar verden på, hvordan den maskinelle hjernen din dekoder alle sanseinntrykk og sender informasjon og signaler, små fragment av verden utenfor, til kroppsdelene dine. Alt raser rundt inne i deg, men likevel kan du sitte her helt stille.


Og jeg så et program på svensk tv, om alzheimers, så disse menneskene som ikke hadde samme virkelighetsoppfattning som meg. Som ikke så det jeg så. Jeg kunne ikke se hva de så. En dame med sommergul genser og perler satt foran speilet sitt, og snakket til Ruth. Ruth snakket ikke så ofte tilbake, og ville ikke komme på besøk. Hun bare satt der stille og lot seg snakke til. Damen hadde lagd en sol av papp. Den var stor og gul og hadde svarte solbriller. Hun skulle gi den til vennen sin i speilet, men vennen tok ikke i mot. Hvorfor hvorfor hvorfor kunne ikke Ruth reist seg og ta i mot? Hva for tullete fysiske lover var det som hindret henne i å strekke ut en arm og ta i mot ei sol?

Så var det ei dame med hvite fjon på hodet. Hun stod ute i hagen og fiklet med låsen på gjerdet. Nynnet på tre-fire noter hun må ha erindret en gang i tiden, før hun fikk sykdommen, denne sykdommen som spiser opp minnene hennes. Bom-bom-bom sier hun og hendene hennes går opp og ned langs gjerdet, leter etter noe de kanskje vet hva er, de drar i nettingen for å åpne en port. Inne i huset setter hun barneleker i kjeler på komfyren, legger tomater i ostepop-skålen og sprayflasken blir til kunst sammen med de blå blomstervasene. Jeg ser på at datteren tar henne i hånden og leier henne.

Alt er blitt forvrengt, fordi noe har falt ut. Det mangler biter i det store verdenspuslespillet, og uten disse kan man ikke lenger se hva motivet er. Kanskje ser man bare det som er bakom, et gammelt puslespill, kanskje det går slik, puslespill bak puslespill helt tilbake til det ikke er noe mer å huske.

Og helt til slutt, så ligger de her, disse eldre, med åpen munn for å suge til seg livskraft, men kroppene deres vet ikke lenger hvordan de omgjør det til brukbar energi for kroppen, vet ikke hvordan de skal forvandle det. Og uten dette, visner du bort, kroppen stenger av, som når butikkene stenger i kjøpesenteret, avdeling for avdeling drar ned gitteret og slukker lyset og du står der, midt i, og du er fortapt, du er ensom, du kan ikke se noen og snart vet du ikke om du kan se engang for det er så mørkt.

perlebryggeriet

Denne boka er skrevet av Jenny Hval

«Men søvnen er full av epler, og i mørket forvandles kroppen min langsomt til frukt: Mandlene skrumper inn til frø og lungene til kjernehus. Jeg drømmer at hvite blomster blomstrer under neglene mine, som under is. Så brekker neglene opp, åpner seg som muslinglokk, og i fingerkjøttet ligger små, klissete fruktperler»

«She creates the world/The world of biology/Puts emotions in honey jars with spiders and bees/Can’t see the difference between people and trees»

«Jeg satte meg på toalettsetet, og med hånden mot veggen kjente jeg slagene der inne, som fra et lite hjerte som vokste inne i muren.»