Reklame

dette er en fortsettelse

Men hjertet hopper fremdeles og jeg er på bristepunktet. Holder den klamme hånda mi om det iltre hjertet, det ilske hjertet, det bankende, det brennende, det rubinrøde, krystallklare, tunge hjertet mitt. Enn om jeg bare la deg fra meg her, på mosen? Om jeg la fra meg hjertet i skogen og gikk. Til huset ved havet, til gutten med de vakre pianofingrene, gikk til saft i hagen og bollesmuler i senga. Forlot hjertets synder under et tre, valgte meg en ny livssti, nye veier og nye grøftekanter å vandre langs. Om jeg la igjen hjertet mitt i skogen, kunne jeg vende tilbake som en ny og tusen ganger bedre person (det er et kjent faktum at kjernen min er råtten, jeg skulle ha sådd et nytt frø, men har ikke rukket det), kunne jeg være et glansbilde: glitrende på utsida, blank og hvit inni.

man måste dö några gånger innan man kan leva

jeg har akkurat hørt på forget about me og 189 andre sanger på spotify. når jeg søker på meg sjøl på google finner jeg ut dette:

* «Cæmillæ er 18 år og skatter til Bærum. Til venstre ser du all informasjonen vi har om Cæmillæ. Informasjonen er offentlig og stammer fra skattemyndighetene i Norge.»

* Jeg tjente visstnok 66 kroner i 2008.

* «– Vi elsker musikk, og det er i tillegg god trening når vi står og hopper til musikken, smiler Cæmillæ som har kommet helt fra Bærum for å få med seg Ungdomsfestivalen i Larvik. »

* Jeg blir faktisk kreditert som fotograf på en hesteblogg

det var fint å vite at jeg eksisterte, men litt vel mange spor.

teşekkür ederim

& du & jag håller andan

av og til stopper jeg å trekke pusten

for høre hvor stille det blir

for å ta tida i en ny måleenhet: lange åndedrag

som hviler i brystkassa

tommetanker

på rommet mitt er det ekkelt tomt, selv om alle hyllene mine er fulle av bøker og blader og utklipp og filmer og tegneserier og stoffer og sakser og skolepermer og sytråder og poser og sko. jeg har hamret inn en spiker i bokhylla for å henge opp en rosa kjole, men det ble ikke bedre plass i klesskapet. på senga mi henger alle de lange kjedene mine, de er sortert etter farge, akkurat som alle kjolene og strømpene i skapet. og selv om selvdisiplinen har forsvunnet for nå, skal jeg finne den fram igjen. for ordens skyld.