& this is the last time I’ll forget you

Og så blir jeg så bare lei av å lese alle de bøkene, jeg har lest ut fem bøker på en uke, jeg leser på engelsk og jeg leser boka til Einar Már Guðmundsson, leser på badet, i senga, på pauserommet, når jeg venter på bussen og når jeg kommer hjem fra jobb. Leser og leser, distanserer meg fra det som måtte bli sagt i den virkelige verden fordi jeg foretrekker disse orda som noen har fått ideen om å sette sammen til setninger. Men jeg blir lei av alt dette, jeg tenker faen, i starten av uka tenkte jeg kult, men nå blir jeg lei, jeg venter på Martine og jeg er lei av å bare vente vente vente fuckings vente, så jeg tar en øl som er ingen sin, men gjenglemt, og venter på bedre tider.

Reklame

mest av alt

Det er dette jeg tenker på: hvordan hvert individ oppfatter virkeligheten. Måten du mottar verden på, hvordan den maskinelle hjernen din dekoder alle sanseinntrykk og sender informasjon og signaler, små fragment av verden utenfor, til kroppsdelene dine. Alt raser rundt inne i deg, men likevel kan du sitte her helt stille.

Og jeg så et program på svensk tv, om alzheimers, så disse menneskene som ikke hadde samme virkelighetsoppfattning som meg. Som ikke så det jeg så. Jeg kunne ikke se hva de så. En dame med sommergul genser og perler satt foran speilet sitt, og snakket til Ruth. Ruth snakket ikke så ofte tilbake, og ville ikke komme på besøk. Hun bare satt der stille og lot seg snakke til. Damen hadde lagd en sol av papp. Den var stor og gul og hadde svarte solbriller. Hun skulle gi den til vennen sin i speilet, men vennen tok ikke i mot. Hvorfor hvorfor hvorfor kunne ikke Ruth reist seg og ta i mot? Hva for tullete fysiske lover var det som hindret henne i å strekke ut en arm og ta i mot ei sol?

Så var det ei dame med hvite fjon på hodet. Hun stod ute i hagen og fiklet med låsen på gjerdet. Nynnet på tre-fire noter hun må ha erindret en gang i tiden, før hun fikk sykdommen, denne sykdommen som spiser opp minnene hennes. Bom-bom-bom sier hun og hendene hennes går opp og ned langs gjerdet, leter etter noe de kanskje vet hva er, de drar i nettingen for å åpne en port. Inne i huset setter hun barneleker i kjeler på komfyren, legger tomater i ostepop-skålen og sprayflasken blir til kunst sammen med de blå blomstervasene. Jeg ser på at datteren tar henne i hånden og leier henne.

Alt er blitt forvrengt, fordi noe har falt ut. Det mangler biter i det store verdenspuslespillet, og uten disse kan man ikke lenger se hva motivet er. Kanskje ser man bare det som er bakom, et gammelt puslespill, kanskje det går slik, puslespill bak puslespill helt tilbake til det ikke er noe mer å huske.

Og helt til slutt, så ligger de her, disse eldre, med åpen munn for å suge til seg livskraft, men kroppene deres vet ikke lenger hvordan de omgjør det til brukbar energi for kroppen, vet ikke hvordan de skal forvandle det. Og uten dette, visner du bort, kroppen stenger av, som når butikkene stenger i kjøpesenteret, avdeling for avdeling drar ned gitteret og slukker lyset og du står der, midt i, og du er fortapt, du er ensom, du kan ikke se noen og snart vet du ikke om du kan se engang for det er så mørkt.

tommetanker

på rommet mitt er det ekkelt tomt, selv om alle hyllene mine er fulle av bøker og blader og utklipp og filmer og tegneserier og stoffer og sakser og skolepermer og sytråder og poser og sko. jeg har hamret inn en spiker i bokhylla for å henge opp en rosa kjole, men det ble ikke bedre plass i klesskapet. på senga mi henger alle de lange kjedene mine, de er sortert etter farge, akkurat som alle kjolene og strømpene i skapet. og selv om selvdisiplinen har forsvunnet for nå, skal jeg finne den fram igjen. for ordens skyld.