nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

dette er meg som kræsjer, kræsjlander igjen og igjen og igjen igjen igjen jeg holder tilbake legger lokk pakker ned inn knyter sløyfe på men det finnes ingen å gi det til tusen tunge kampesteiner henger om hjertet mitt sjela kjennes tung og synker ned svart mørke fullt av svarte hull evige svarte hull stort ingenting jeg kræsjlander igjen og bakken er alltid alltid hard.

nok en tekst om å løpe

Og jeg tenker at jeg er redd jeg er usikker jeg har det vanskelig noe gjør vondt inne i meg men jeg sier det ikke til noen for vil de forstå og om de ikke forstår vil fortvilelsen være større jeg er på dypt vann og hodet mitt er akkurat over overflaten jeg vil gråte gråte gråte jeg sier det ikke til noen ingen vet jeg syns det er vanskelig men ingen vet det jeg forstår det ikke selv det gjør vondt i meg et sted og jeg har brukt hele dagen på å løpe fra det hele fakkings dagen jeg er hvor enn jeg snur meg skal det aldri ta slutt bil sykkel kjøpesenter penger kvitteringer pose prøverom mennesker liv vekslepenger bankkode kø nye klær nye klær ting ting ting jeg vil drukne i denne masseproduserte materialismen og glemme hvem jeg er.Jeg orker ikke mer.

sykdom

Jeg er stum av sykdom, men han ser det ikke. Jeg har en usynlig sykdom, sikkert en nervesykdom, jeg er et nervevrak, et skipsvrak, jeg er på bunn av havet der hvor det klare vannet flommer over meg og stenger for sola. Det er mørkt her nede. Vannet fyller munnen min, jeg kan ikke snakke eller kommunisere. Ligger i en tangklase, driver med undervannsstrømmene.

Den fjerde dagen slenger jeg brettet med mat i veggen. Bestikket ramler bak den hvite kommoden, kneippbrødet legger seg til ro i en krok. Syltetøy på veggen. Jeg misunner bestikket som falt ned i støvet, vrir meg ned under dyna. Sola skinner ikke her.

Den sjette dagen har jeg beina på gulvet igjen. Han ser på meg. Jeg ser ikke tilbake, for jeg vet ikke lenger hva jeg gjør med et blikk. Hvor man skal plassere det. Hvor lenge det er lov å stirre på andre. Hvor apatisk man kan se ut. Hvor fokuset skal være. Nært, fjernt, hva bryr jeg meg. Øynene mine er lukket og han ser på meg.

mer ingenting

Har jeg fortalt deg at dagene har sluttet å eksistere? Dagen jeg dro er den siste kjente dagen, tirsdag. Etter det kommer meningsløse dager: hendelse etter hendelse, men ingenting håndgripelig. Ingenting som betyr noe.
Jeg dro en tirsdag i sommerferien og jeg er lei meg. Du stod på kjøkkenet, du satt i stolen, du lå i senga; jeg sykla videre. Tirsdag, og blomstene i vinduskarmen visner. Tirsdag, oppvaskkummen er full igjen, postmannen har levert avisa, dagsnytt på NRK.
Det var en tirsdag jeg sykla ut av livet ditt. Siden den gang spiller dagene ingen rolle lenger.

mer fortsettelse.

Jeg skriver et brev. Det begynner slik:

“Husker sist gang jeg så deg. Så deg med øynene i nakken, argusøyne. Du trodde sannsynligvis jeg så ut av vinduet, men jeg så på deg.

Hele tiden.

Dette er et brev jeg skal poste. Jeg skal brette det i fire, for jeg har en liten konvolutt, og så skal jeg slikke på limkanten, presse den fast, stryke en finger over for å være sikker på at det sitter skikkelig og så skal jeg snu konvolutten. Skrive adressen din, eller kanskje ikke, det er ikke så veldig nøye, for brevet kommer fram uansett. Det finnes bare én av deg. Frimerke, stempel, postkasse. Brevet i veska, veska i hånda. Hånda tungt om hjertet mitt, jeg sykler nedover veien til stranda. Det er postkasser på stranda, men du har sikkert ikke vært oppmerksom nok til å oppdage de. Det er postkasser på stranda. Æresord. Jeg løfter på en stein. Det er feil, den går til utlandet. Sykkelen har jeg slengt fra meg i det stive strandsivet. Brevet banker i brystkassa, hjertet hamrer i hånda. Jeg vet hvor postkassa på stranda er og i dette øyeblikket kommer Samuel og tar meg med hjem.
Det er vinter, det er natt og mørkt og jeg har ikke sett deg på flere måneder.