Tag Archives: lys
Om å reise hjem fra folkehøgskole
Og det er noe med dette morgenlyset: klokka er over ni, men vi ser ennå ikke sola. Bussen kjører forbi det snødekte landskapet som ligger mildt og lyst utenfor. Røde gårder, hvite hus. Refleksskilt. Men mest av alt ser jeg på trærne, de frosne løvtrærne som har fått vinterhud: kalde og hvite står de rake i ryggen. Opp mot himmelen, et dust teppe over jorda.
Det er en vintermorgen, vintersolvervmorgen, dagen da inkakalenderen kommer til en slutt. Fosen folkehøgskoles elever er på vei til Trondheim, Kim og jeg sitter stille i bussen og ser ut. Her og nå virker verden utenfor magisk. Som om det ligger pur magi over alt. Som om det alltid vil være fin, lett snø her på marken. Himmelen er lys, lys rosa og blå, den strekker seg over hele verden, opplyst av sola bak fjellene, som tegner seg mørke mot den fantastiske himmelen.
Og inni meg, inni magen, sjela, hjertet, hodet, i blodet mitt, er jeg så glad. Jeg snakker lavt med Kim på engelsk, mens vi ser ut, snakker om alt det fine som har skjedd og hun er glad på mine vegne og jeg kjenner alle sommerfuglene plystre i magen min, kjenner hodet mitt sveve som en ballong, kun et par millimeter over sitt egentlige feste.
Jeg velger å ta toget i stedet for bussen. Jeg har sagt farvel til de andre og gått til jernbanestasjonen aleine. Utenfor togkupeens vinduer ser jeg det fuktige, mørkeblå havet mot fjerne snødekte blåner. Av og til ser jeg på en kvinne som sitter mot meg, noen seterader framme. Jeg passerer henne på vei fra Værnes stasjon til flyplassen. Vel innenfor finner jeg ikke fram, jeg leter etter check in, hun leter etter heis. Jeg vet hvor heisen er, hun vet at check in er i andre etasje. Vi tar heisen opp sammen, hun er fra Polen og skal besøke kjæresten sin oppe ved Ålesund. Jeg snakker om skolen, om at jeg dyrker mat; hun forteller at hun syns maten i Norge smaker bra, at det finnes steder hvor hva du kan gro i hagen og hvor stort det kan gro er strengt regulert. Forteller om EU’s regler som Polen måtte innføre, hvor mye mer kjemikalier de må bruke i maten sin nå. Holdbarhet utenfor rimelighetens grenser.
Jeg tenker på livet mitt som en film, hvor mennesker trer inn og ut, noen ganger skjult av kulisser, noen ganger har de glemt replikkene sine, de passerer livet mitt så vidt det er, etterlater snøfnuggspor; straks vil jeg ha glemt dem. Noen ganger gjemmer jeg statistene, pakker de inn i silkepapir og hyssing, de får ligge og vente i hukommelsen til jeg en dag vil få bruk for minnet av dem.
Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.
og etter fem til skyter eg hol i taket og står brud
Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.
Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det «Made in France».
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.
Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.
om å utsette følelser/sette følelser til side/få et takras av følelser over seg når man skal sove
teşekkür ederim
you have a face for the radio
but I know you’d like to see it in a show
m i s s m e all that you want
Om Sverige
mørk november
og kanskje er jeg slik; ikke helt men ikke halvt og jeg tenker over om noe skjer snart men så skjer det likevel
spacebook 