dette er en fortsettelse

Men hjertet hopper fremdeles og jeg er på bristepunktet. Holder den klamme hånda mi om det iltre hjertet, det ilske hjertet, det bankende, det brennende, det rubinrøde, krystallklare, tunge hjertet mitt. Enn om jeg bare la deg fra meg her, på mosen? Om jeg la fra meg hjertet i skogen og gikk. Til huset ved havet, til gutten med de vakre pianofingrene, gikk til saft i hagen og bollesmuler i senga. Forlot hjertets synder under et tre, valgte meg en ny livssti, nye veier og nye grøftekanter å vandre langs. Om jeg la igjen hjertet mitt i skogen, kunne jeg vende tilbake som en ny og tusen ganger bedre person (det er et kjent faktum at kjernen min er råtten, jeg skulle ha sådd et nytt frø, men har ikke rukket det), kunne jeg være et glansbilde: glitrende på utsida, blank og hvit inni.

& this is the last time I’ll forget you

Og så blir jeg så bare lei av å lese alle de bøkene, jeg har lest ut fem bøker på en uke, jeg leser på engelsk og jeg leser boka til Einar Már Guðmundsson, leser på badet, i senga, på pauserommet, når jeg venter på bussen og når jeg kommer hjem fra jobb. Leser og leser, distanserer meg fra det som måtte bli sagt i den virkelige verden fordi jeg foretrekker disse orda som noen har fått ideen om å sette sammen til setninger. Men jeg blir lei av alt dette, jeg tenker faen, i starten av uka tenkte jeg kult, men nå blir jeg lei, jeg venter på Martine og jeg er lei av å bare vente vente vente fuckings vente, så jeg tar en øl som er ingen sin, men gjenglemt, og venter på bedre tider.

perlebryggeriet

Denne boka er skrevet av Jenny Hval

«Men søvnen er full av epler, og i mørket forvandles kroppen min langsomt til frukt: Mandlene skrumper inn til frø og lungene til kjernehus. Jeg drømmer at hvite blomster blomstrer under neglene mine, som under is. Så brekker neglene opp, åpner seg som muslinglokk, og i fingerkjøttet ligger små, klissete fruktperler»

«She creates the world/The world of biology/Puts emotions in honey jars with spiders and bees/Can’t see the difference between people and trees»

«Jeg satte meg på toalettsetet, og med hånden mot veggen kjente jeg slagene der inne, som fra et lite hjerte som vokste inne i muren.»

jeg ringer

dette blogginnlegget skal handle om hvor merkelig jeg følte meg, da jeg puttet klær ned i kofferten min på lørdag, da jeg gikk igjennom omtrent alle skuffene og skapene mine, da jeg tok av sengetøyet og bar det inn i bilen til pappa. om hvor merkelig det var å sitte i bilen og vite at jeg ikke skal tilbake til sandefjord på fire uker minst.

hvor merkelig det var å komme hjem, inn i et hus som hadde mørket utenfor vinduene, men adventslys i karmen, en mamma som bakte lussekatter. hvor merkelig det var å gå inn i stua som var full av tingene til mormor.

dette blogginnlegget handler om hvor trist jeg syns det er, men samtidig hvor mye jeg gleder meg til å være hjemme i bærum. gleder meg til å spise middag med noen andre enn meg sjøl, til å se filmer med familien min, til å være en del av et lite samfunn igjen.

hvor mye jeg gleder meg til å spørre venner jeg ikke har sett på lenge om de ikke vil finne på noe, til å gå i julegatene i oslo bare fordi jeg alltid har gjort det, til å være med i stallen og ta bilder. hvor mye jeg gleder meg til å begynne på et nytt kapittel, på en annen måte. i ett nytt år.