Og det er noe med dette morgenlyset: klokka er over ni, men vi ser ennå ikke sola. Bussen kjører forbi det snødekte landskapet som ligger mildt og lyst utenfor. Røde gårder, hvite hus. Refleksskilt. Men mest av alt ser jeg på trærne, de frosne løvtrærne som har fått vinterhud: kalde og hvite står de rake i ryggen. Opp mot himmelen, et dust teppe over jorda.
Det er en vintermorgen, vintersolvervmorgen, dagen da inkakalenderen kommer til en slutt. Fosen folkehøgskoles elever er på vei til Trondheim, Kim og jeg sitter stille i bussen og ser ut. Her og nå virker verden utenfor magisk. Som om det ligger pur magi over alt. Som om det alltid vil være fin, lett snø her på marken. Himmelen er lys, lys rosa og blå, den strekker seg over hele verden, opplyst av sola bak fjellene, som tegner seg mørke mot den fantastiske himmelen.
Og inni meg, inni magen, sjela, hjertet, hodet, i blodet mitt, er jeg så glad. Jeg snakker lavt med Kim på engelsk, mens vi ser ut, snakker om alt det fine som har skjedd og hun er glad på mine vegne og jeg kjenner alle sommerfuglene plystre i magen min, kjenner hodet mitt sveve som en ballong, kun et par millimeter over sitt egentlige feste.
Jeg velger å ta toget i stedet for bussen. Jeg har sagt farvel til de andre og gått til jernbanestasjonen aleine. Utenfor togkupeens vinduer ser jeg det fuktige, mørkeblå havet mot fjerne snødekte blåner. Av og til ser jeg på en kvinne som sitter mot meg, noen seterader framme. Jeg passerer henne på vei fra Værnes stasjon til flyplassen. Vel innenfor finner jeg ikke fram, jeg leter etter check in, hun leter etter heis. Jeg vet hvor heisen er, hun vet at check in er i andre etasje. Vi tar heisen opp sammen, hun er fra Polen og skal besøke kjæresten sin oppe ved Ålesund. Jeg snakker om skolen, om at jeg dyrker mat; hun forteller at hun syns maten i Norge smaker bra, at det finnes steder hvor hva du kan gro i hagen og hvor stort det kan gro er strengt regulert. Forteller om EU’s regler som Polen måtte innføre, hvor mye mer kjemikalier de må bruke i maten sin nå. Holdbarhet utenfor rimelighetens grenser.
Jeg tenker på livet mitt som en film, hvor mennesker trer inn og ut, noen ganger skjult av kulisser, noen ganger har de glemt replikkene sine, de passerer livet mitt så vidt det er, etterlater snøfnuggspor; straks vil jeg ha glemt dem. Noen ganger gjemmer jeg statistene, pakker de inn i silkepapir og hyssing, de får ligge og vente i hukommelsen til jeg en dag vil få bruk for minnet av dem.
spacebook 