mer ingenting

Har jeg fortalt deg at dagene har sluttet å eksistere? Dagen jeg dro er den siste kjente dagen, tirsdag. Etter det kommer meningsløse dager: hendelse etter hendelse, men ingenting håndgripelig. Ingenting som betyr noe.
Jeg dro en tirsdag i sommerferien og jeg er lei meg. Du stod på kjøkkenet, du satt i stolen, du lå i senga; jeg sykla videre. Tirsdag, og blomstene i vinduskarmen visner. Tirsdag, oppvaskkummen er full igjen, postmannen har levert avisa, dagsnytt på NRK.
Det var en tirsdag jeg sykla ut av livet ditt. Siden den gang spiller dagene ingen rolle lenger.

Reklame

dette er en fortsettelse

Men hjertet hopper fremdeles og jeg er på bristepunktet. Holder den klamme hånda mi om det iltre hjertet, det ilske hjertet, det bankende, det brennende, det rubinrøde, krystallklare, tunge hjertet mitt. Enn om jeg bare la deg fra meg her, på mosen? Om jeg la fra meg hjertet i skogen og gikk. Til huset ved havet, til gutten med de vakre pianofingrene, gikk til saft i hagen og bollesmuler i senga. Forlot hjertets synder under et tre, valgte meg en ny livssti, nye veier og nye grøftekanter å vandre langs. Om jeg la igjen hjertet mitt i skogen, kunne jeg vende tilbake som en ny og tusen ganger bedre person (det er et kjent faktum at kjernen min er råtten, jeg skulle ha sådd et nytt frø, men har ikke rukket det), kunne jeg være et glansbilde: glitrende på utsida, blank og hvit inni.

& & & &

og jeg sa at jeg ville dra; så mange ganger. en gang pakket jeg tre bag’er – for tre forskjellige utgaver av meg sjøl. så på jobber i stockholm. sjekket hva jeg måtte gjøre for å jobbe der. jeg lova meg sjøl å dra. flere ganger. lova meg sjøl å bli bedre; reise fra den gamle, råtne camilla som strevde med livet sitt. bli så mye bedre.
men alltid holdt frykten meg igjen – frykten for å bli værende. for å bli som alle andre, mine foreldre, menneskene jeg så i butikken, som handla mat, klær på salg, som gikk på kino tre ganger i halvåret; omriss-mennesker, kulisser i en bedre film om et bedre liv. alt jeg ikke ville bli holdt meg tilbake.

for hvordan løper man fra noe man nekter å slippe? du gjør ikke det.

man måste dö några gånger innan man kan leva

jeg har akkurat hørt på forget about me og 189 andre sanger på spotify. når jeg søker på meg sjøl på google finner jeg ut dette:

* «Cæmillæ er 18 år og skatter til Bærum. Til venstre ser du all informasjonen vi har om Cæmillæ. Informasjonen er offentlig og stammer fra skattemyndighetene i Norge.»

* Jeg tjente visstnok 66 kroner i 2008.

* «– Vi elsker musikk, og det er i tillegg god trening når vi står og hopper til musikken, smiler Cæmillæ som har kommet helt fra Bærum for å få med seg Ungdomsfestivalen i Larvik. »

* Jeg blir faktisk kreditert som fotograf på en hesteblogg

det var fint å vite at jeg eksisterte, men litt vel mange spor.

ärligt talat jag är så trött

 

når det er slik at månen skinner inn på rommet mitt, må jeg ta fram den store fotoboka til tim walker. jeg skrur ikke på lyset, jeg ser ikke på bildene, jeg legger fotoboka over dyna, oppå den bare magen min. her ligger jeg en stund, under ei tung bok. leste et sted at vi sanser en veldig liten del av kroppen vår om gangen, prøver å få med meg alt som skjer, men her skjer intet. dyna synker ned og jeg synker ned, madrassen vandrer avgårde utover mot sengekanten og gulvet, jeg ligger her under ei fotobok og reflekterer over verdensrommet, som jeg fremdeles etter gjentatte forsøk ikke forstår noe av. måneskinnet når ikke lenger inn til hodeputa mi og jeg regner denne natta for over.