hun sa jeg hadde panserhjerte, så jeg fikk lese den triste boka om den dødssyke jenta som forelsker seg, for de andre syntes den var for trist. jeg har panserhjerte. når andre gråter, sitter jeg og stirrer ut i lufta, tenker på hvilke strømper som går med hvilke sko, eller så ser jeg på de og stiller dumme spørsmål, som hva som skjedde eller hva andre gjorde eller hva det er til middag.
panserhjertet mitt strekker liksom ikke så langt. panserhjertet mitt er tungt, hardt og ugjennomtrengelig. ubevegelig.
når det bryter sammen gråter jeg hver helg i en måned.
når det slår ut en jordingsfeil, blir jeg liggende hele dagen og spiser is til middag.
når varsellampene lyser og alarmen går, synker jeg ned.
etterpå feier jeg gulvet i mitt panserhjerte, lukker alle luker, dytter skapet foran døra. forskanset i mitt panserhjerte.
spacebook 