Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.
Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det «Made in France».
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.
Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.
spacebook 