nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

ung kvinne 24

Dette er meg, ung kvinne 24. Jeg kan fremdeles bare uttrykke meg gjennom brokete tekster med alt for få punktum og alt for mange komma, tekster med alt for mange punktum og for få komma, jeg studerer og jeg jobber, jeg gjør som jeg blir fortalt, forventet og dette kjennes ut som bristepunktet.

Bristepunktet for livet.

Ung kvinne 24 gråter på kontoret, og må holdes rundt.

Ung kvinne 24 savner vennen sin.

Ung kvinne 24 fortolker følelsene sine: de bygger rom inne i henne. Hver følelse har et rom, hver lærdom har et rom, hver erfaring har et rom. Hennes kropp er et liv er en bygning. Levende, pustende, dynamisk. Stadig i endring. Å bygge rom kan gjøre vondt – fundamentet er ikke skikkelig på plass enda, sementen har ikke stivnet, malingen ikke tørket – det er ikke plass inne i romme til alle møblene og lampene og asjetter og teppene og lampene – rommene har ikke vindu, ikke stor nok dør treseteren går ikke igjennom døra vi må gjøre døra større først, men håndverkeren kommer ikke før på mandag og sofaen er her nå og det regner ute så vi må få den inn fort – ingen spurte deg om du ville ha dette rommet, så du bare våknet en dag tidlig på morgenkvisten og hørte bygningsarbeidet vegg i vegg og nå overdøver de morgenradioen – samtidig er plantegningene krøllet iherdig inn i hverandre, soverom, bad, altan kott kjellerstue kjøkken alt er blitt til lange remser med utdrag av plantegninger, skisser, en stor jævlig ball som hun må løsne fra hverandre men noen har sølt lim og det er kaffe og visket vekk og mangler denne delen det vites ikke for ballen er der enda men rommet skal faktisk bygges nå så vi får kjøre på uten tegningen men heller bare se hvordan det går.

Ung kvinne 24 har en nøsteball av følelser, som stadig må nøstes opp, sorteres hver for seg.

Ung kvinne 24 har gode intensjoner, men kjenner på utilstrekkeligheten.

jeg svømmer men det føles som om alle delene mine flyter fra meg

kroppen min har delt seg opp blitt væske blitt til vannet rundt meg

trådene som holder armene og beina på plass de er blitt lange og tynne de svaier i vannet

jeg er et rødt hjerte i midten alle de lange snorene som strekker seg ut

holder febrilsk fast

halvhjertet helhjertet

holder trådene fingrene mine på plass kneskålene ryggraden øyeeplene mine

alt er utenfor kontroll jeg lar universet svømme rundt meg mens jeg bare ligger her. litt til

panserhjerte

hun sa jeg hadde panserhjerte, så jeg fikk lese den triste boka om den dødssyke jenta som forelsker seg, for de andre syntes den var for trist. jeg har panserhjerte. når andre gråter, sitter jeg og stirrer ut i lufta, tenker på hvilke strømper som går med hvilke sko, eller så ser jeg på de og stiller dumme spørsmål, som hva som skjedde eller hva andre gjorde eller hva det er til middag.
panserhjertet mitt strekker liksom ikke så langt. panserhjertet mitt er tungt, hardt og ugjennomtrengelig. ubevegelig.

når det bryter sammen gråter jeg hver helg i en måned.
når det slår ut en jordingsfeil, blir jeg liggende hele dagen og spiser is til middag.
når varsellampene lyser og alarmen går, synker jeg ned.

etterpå feier jeg gulvet i mitt panserhjerte, lukker alle luker, dytter skapet foran døra. forskanset i mitt panserhjerte.

kanskje er dette historien om alt som så fint ut på utsida, alt som var vakkert og i en matchende fargepalett. Historien om hvordan alt var råttent på innsida, pillråttent, fullt av mugg og krypdyr. Historien om mark, lus, fluer, biller. Historien om hvordan vi gravde, sparket, kastet, om hvordan vi hev alt dette fra oss og strøk laknene våre før vi la oss igjen.

/// ungdommens melodrama ///

dette er en tekst om at jeg syns det er vanskelig å plutselig være alene. vanskelig å ikke lenger være på folkehøgskolen, vanskelig å ikke være et annet sted. jeg er hjemme og det er stille, oppvaskmaskinen fylles med vann og tømmes, badekaret er rent og i kjøleskapet er det ost, ingen melkekartonger, det er tomt for melk, jeg har penger i lommeboka.

jeg syns det er vanskelig å forholde seg. til hva som helst. til familien min og slekta mi, vanskelig å skjønne hvordan de tenker, jeg ser på dem og vil tenke som dem, som kusiner og fettere, jeg vil interagere med de og le, men jeg får det ikke til og jeg drar tidlig for å delta på en fest på Rykkin.

jeg sovner alltid så seint, jeg sliter ut hjernen min med kjedsomhet først. blar og blar nedover sider på internett, blar og blar i den elektroniske kortstokken, hører på bad blood-plata på repeat, den er det eneste jeg klarer å føle.

for det er tomt. jeg vet ikke hvordan jeg takler tomhet.

i hodet mitt har jeg laget en plan. denne planen forteller meg hvordan jeg skal være. hvordan jeg bør være. hvordan en perfekt versjon av meg er. jeg orker ikke. jeg orker ikke det, jeg gjemmer meg heller.

jeg vil ikke gå ut. jeg vil ikke være hjemme. jeg vil være på vei et sted, jeg er så lei av å kjøre fort og langt i bil.

alt føles som det samme. intet sted føles bra over lengre tid. jeg vil vekk.

mer fortsettelse.

Jeg skriver et brev. Det begynner slik:

“Husker sist gang jeg så deg. Så deg med øynene i nakken, argusøyne. Du trodde sannsynligvis jeg så ut av vinduet, men jeg så på deg.

Hele tiden.

Dette er et brev jeg skal poste. Jeg skal brette det i fire, for jeg har en liten konvolutt, og så skal jeg slikke på limkanten, presse den fast, stryke en finger over for å være sikker på at det sitter skikkelig og så skal jeg snu konvolutten. Skrive adressen din, eller kanskje ikke, det er ikke så veldig nøye, for brevet kommer fram uansett. Det finnes bare én av deg. Frimerke, stempel, postkasse. Brevet i veska, veska i hånda. Hånda tungt om hjertet mitt, jeg sykler nedover veien til stranda. Det er postkasser på stranda, men du har sikkert ikke vært oppmerksom nok til å oppdage de. Det er postkasser på stranda. Æresord. Jeg løfter på en stein. Det er feil, den går til utlandet. Sykkelen har jeg slengt fra meg i det stive strandsivet. Brevet banker i brystkassa, hjertet hamrer i hånda. Jeg vet hvor postkassa på stranda er og i dette øyeblikket kommer Samuel og tar meg med hjem.
Det er vinter, det er natt og mørkt og jeg har ikke sett deg på flere måneder.

til sist i teksten står det: slutt

jeg sier la oss redde de hjemløse & du sier greit for meg la meg bare bli ferdig med å legge på maskaraen først & jeg sier at nå akkurat nå er det en hjemløs som dør fordi du fant det for godt å ta på maskara, men du sier meg i mot & sier at de hjemløse har venta lenge de er vant til å vente de, de kan vel vente fem minutter til. jeg sier at vet du at det er vinter & kaldt de fryser alle som en & varmer kalde kalde fingre på pappkrus med dårlig kaffe som de ikke har råd til for de må også ha råd til narkotika & det sier jeg men der avbryter du meg & sier at narkotika er dyrt det har selv ikke du råd til å finansiere & kjære deg vi redder dem en annen gang.

jeg sier du uansett ikke vet hvordan man tar på maskara.