Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.

Reklame

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?

 

 

 

so if you steal, then I will borrow

Har begynt å sette fra meg vannglass overalt i huset. De lave IKEA-glassene med elefanter eller sopper på, fylt med litt lunkent vann. Først stod de bare ved vasken, men så vandret de videre, som av seg selv, til stuen, til gangen, soverommet og badet. Fant et glass ute på trappa også. Stod og speila tilværelsen. På soverommet blir de fulle av støv, små døde hudceller som drysser ned over glassene, gjemmer de bort. Drar de med seg til et hjørne under sengen.

Har et glass på fjernsynsapparatet også. Dirrer under en snøete sending. Fanger opp signaler og har sitt eget fjernsynsprogram, på den tykke glassbunnen. Dagens lottotall går i sirkel og det rumler i magen min. Må ha mere vann, går ut og henter meg et nytt glass, har glemt hvor de andre er.

med en bitter ettersmak

I stedet for å vaske opp og pakke ned gjorde jeg dette: