jeg klarer fremdeles ikke å bestemme meg. jeg dras mellom det jeg vet jeg burde, det moralsk riktige, og den lettvinte, kortsiktige løsningen.
jeg vet absolutt ikke hva jeg vil. det nærmeste er et ønske om å faktisk vite hva jeg vil, å vite hva jeg har lyst til å bruke tiden min på.
jeg har hundre skisser, hundre liv å leve. tusen drømmer bak pannen min, tusen drømmer som banker på og krever å bli hørt, sett, levd. tusen drømmer som vil at jeg skal ta meg av akkurat dem i dag, at jeg skal ta den med ut i den virkelige verden, sette dem fri ved å utføre dem.
og jeg ser og ser og ser. jeg ser alt som finnes. alt som er. alt som ikke er, men kan finnes. alle mulighetene jeg kan ta, alle livene jeg kan leve. alt det gode jeg kan gjøre, alle de fine blomstene jeg kan male. alt finnes her, fra 0 til uendelig.
og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke presset fra tusen drømmer, de tynger ned hodet mitt i puta, de tynger ned skuldrene mine hvor enn jeg går, hvor enn jeg er, hva enn jeg sier. velger jeg én, roper de andre på meg, vil ha meg over på deres side. bare teste de litt. velg meg velg meg velgmegvelgmegvelgmeg.
og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke bære mer.
jeg vil ofte være perfekt. jeg skal være best. om jeg ikke er best, må jeg gjøre mer, arbeide, slite, ofre meg på andre måter. jeg er et selvofrende offer, og nå har jeg ofret meg selv igjen, til den grad at jeg ikke orker mer. jeg orker ikke reise meg nå. jeg orker ikke en gang løfte av alle drømmene, selv om de knuser meg.
så hva vil jeg? jeg vil at noen skal løfte av drømmene mine av skuldrene mine. jeg vil skjønne at jeg ikke trenger være alt i denne verden, at jeg ikke trenger være halvparten engang.