//

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi ryggen min ikke er ok, fordi jeg ikke kan sitte stille en hel dag og studere. Fordi jeg vil ta smertestillende hver dag.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke klarer å være med. Ikke klarer å være en venn. Fordi jeg ikke klarer å si unnskyld, eller se folk i øynene.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke når opp til standardene, klarer det alle andre klarer. Fordi jeg ikke når de målene jeg har satt meg.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg er tom for alternativer og redningsaksjoner, fordi jeg er blitt apatisk og håpløs.

om død og sånt

Men jeg skal fortsette å lage matpakke; jeg dusjer hver morgen, føner håret og lager matpakke til skoledagen. Dette fortsetter jeg med, uavhengig av livet, av verden utenfor vinduet mitt. På nettet leser jeg om faren din som har dødd, jeg bekymrer meg for venninna mi, jeg leser krisemeldingene fra Amnesty, jeg ser på nyhetene, men hver dag lager jeg matpakke og pakker den inn i plastfolie.
Man er bare menneskelig.

tekst 3

Hva med en historie om en nervøs jente som frenetisk spiser drops og pastiller, knuser de harde sukkertøyene med de skjøre hvite tennene sine. Hun tar mye buss, og stadig vekk er bussene ved et ulykkessted, hun plukker opp håndfull på håndfull med pastiller, drops, halstabletter, byr de andre passasjerene som ikke hører fordi de sitter med ansiktene så nærme vindusruten.

dette er en fortsettelse

Men hjertet hopper fremdeles og jeg er på bristepunktet. Holder den klamme hånda mi om det iltre hjertet, det ilske hjertet, det bankende, det brennende, det rubinrøde, krystallklare, tunge hjertet mitt. Enn om jeg bare la deg fra meg her, på mosen? Om jeg la fra meg hjertet i skogen og gikk. Til huset ved havet, til gutten med de vakre pianofingrene, gikk til saft i hagen og bollesmuler i senga. Forlot hjertets synder under et tre, valgte meg en ny livssti, nye veier og nye grøftekanter å vandre langs. Om jeg la igjen hjertet mitt i skogen, kunne jeg vende tilbake som en ny og tusen ganger bedre person (det er et kjent faktum at kjernen min er råtten, jeg skulle ha sådd et nytt frø, men har ikke rukket det), kunne jeg være et glansbilde: glitrende på utsida, blank og hvit inni.

& & & &

og jeg sa at jeg ville dra; så mange ganger. en gang pakket jeg tre bag’er – for tre forskjellige utgaver av meg sjøl. så på jobber i stockholm. sjekket hva jeg måtte gjøre for å jobbe der. jeg lova meg sjøl å dra. flere ganger. lova meg sjøl å bli bedre; reise fra den gamle, råtne camilla som strevde med livet sitt. bli så mye bedre.
men alltid holdt frykten meg igjen – frykten for å bli værende. for å bli som alle andre, mine foreldre, menneskene jeg så i butikken, som handla mat, klær på salg, som gikk på kino tre ganger i halvåret; omriss-mennesker, kulisser i en bedre film om et bedre liv. alt jeg ikke ville bli holdt meg tilbake.

for hvordan løper man fra noe man nekter å slippe? du gjør ikke det.

mest av alt

Det er dette jeg tenker på: hvordan hvert individ oppfatter virkeligheten. Måten du mottar verden på, hvordan den maskinelle hjernen din dekoder alle sanseinntrykk og sender informasjon og signaler, små fragment av verden utenfor, til kroppsdelene dine. Alt raser rundt inne i deg, men likevel kan du sitte her helt stille.


Og jeg så et program på svensk tv, om alzheimers, så disse menneskene som ikke hadde samme virkelighetsoppfattning som meg. Som ikke så det jeg så. Jeg kunne ikke se hva de så. En dame med sommergul genser og perler satt foran speilet sitt, og snakket til Ruth. Ruth snakket ikke så ofte tilbake, og ville ikke komme på besøk. Hun bare satt der stille og lot seg snakke til. Damen hadde lagd en sol av papp. Den var stor og gul og hadde svarte solbriller. Hun skulle gi den til vennen sin i speilet, men vennen tok ikke i mot. Hvorfor hvorfor hvorfor kunne ikke Ruth reist seg og ta i mot? Hva for tullete fysiske lover var det som hindret henne i å strekke ut en arm og ta i mot ei sol?

Så var det ei dame med hvite fjon på hodet. Hun stod ute i hagen og fiklet med låsen på gjerdet. Nynnet på tre-fire noter hun må ha erindret en gang i tiden, før hun fikk sykdommen, denne sykdommen som spiser opp minnene hennes. Bom-bom-bom sier hun og hendene hennes går opp og ned langs gjerdet, leter etter noe de kanskje vet hva er, de drar i nettingen for å åpne en port. Inne i huset setter hun barneleker i kjeler på komfyren, legger tomater i ostepop-skålen og sprayflasken blir til kunst sammen med de blå blomstervasene. Jeg ser på at datteren tar henne i hånden og leier henne.

Alt er blitt forvrengt, fordi noe har falt ut. Det mangler biter i det store verdenspuslespillet, og uten disse kan man ikke lenger se hva motivet er. Kanskje ser man bare det som er bakom, et gammelt puslespill, kanskje det går slik, puslespill bak puslespill helt tilbake til det ikke er noe mer å huske.

Og helt til slutt, så ligger de her, disse eldre, med åpen munn for å suge til seg livskraft, men kroppene deres vet ikke lenger hvordan de omgjør det til brukbar energi for kroppen, vet ikke hvordan de skal forvandle det. Og uten dette, visner du bort, kroppen stenger av, som når butikkene stenger i kjøpesenteret, avdeling for avdeling drar ned gitteret og slukker lyset og du står der, midt i, og du er fortapt, du er ensom, du kan ikke se noen og snart vet du ikke om du kan se engang for det er så mørkt.