dette er meg som kræsjer, kræsjlander igjen og igjen og igjen igjen igjen jeg holder tilbake legger lokk pakker ned inn knyter sløyfe på men det finnes ingen å gi det til tusen tunge kampesteiner henger om hjertet mitt sjela kjennes tung og synker ned svart mørke fullt av svarte hull evige svarte hull stort ingenting jeg kræsjlander igjen og bakken er alltid alltid hard.

Reklame

/// ungdommens melodrama ///

dette er en tekst om at jeg syns det er vanskelig å plutselig være alene. vanskelig å ikke lenger være på folkehøgskolen, vanskelig å ikke være et annet sted. jeg er hjemme og det er stille, oppvaskmaskinen fylles med vann og tømmes, badekaret er rent og i kjøleskapet er det ost, ingen melkekartonger, det er tomt for melk, jeg har penger i lommeboka.

jeg syns det er vanskelig å forholde seg. til hva som helst. til familien min og slekta mi, vanskelig å skjønne hvordan de tenker, jeg ser på dem og vil tenke som dem, som kusiner og fettere, jeg vil interagere med de og le, men jeg får det ikke til og jeg drar tidlig for å delta på en fest på Rykkin.

jeg sovner alltid så seint, jeg sliter ut hjernen min med kjedsomhet først. blar og blar nedover sider på internett, blar og blar i den elektroniske kortstokken, hører på bad blood-plata på repeat, den er det eneste jeg klarer å føle.

for det er tomt. jeg vet ikke hvordan jeg takler tomhet.

i hodet mitt har jeg laget en plan. denne planen forteller meg hvordan jeg skal være. hvordan jeg bør være. hvordan en perfekt versjon av meg er. jeg orker ikke. jeg orker ikke det, jeg gjemmer meg heller.

jeg vil ikke gå ut. jeg vil ikke være hjemme. jeg vil være på vei et sted, jeg er så lei av å kjøre fort og langt i bil.

alt føles som det samme. intet sted føles bra over lengre tid. jeg vil vekk.

//

og så vokste vi alle opp og dere tar ut piercinger//bytter dem ut, skaffer andre// vi vokser opp og jeg ser at dere får dere kjærester//to i lag på en sommerdag, det er sikkert fint// men jeg står bare her og ser på dere// har piercingen min fremdeles, opphav til beundring og frykt// jeg lager skrønehistorier om den som jeg forteller til små barn som spør// små barn som spør for mye// jeg vokser opp og går til jobb/ jeg gikk til samme jobb i over ett år// jeg sykla til samme jobb i over ett år// jeg har vokst opp og nå går jeg på skole// jeg går på skole og jobber og jeg har piercing i ansiktet som mange velger å ikke legge merke til// vi vokste alle opp og mange fikk kjærester, bytta ut gamle, fikk nye// så ble mange to i lag// så ble mange to// så ble jeg en//en.

&

Så vokste vi alle opp og lot håret gro ut, og da blir jeg så sint, vil klippe av alt det jævla håret, skaffe meg en sprø parykk, vi vokste alle opp og begynte å sove mer om natta, drikke mer kaffe, vaske mer klær, et eller annet, vi vokste opp og jeg blir så forbanna, vil gå i motsatt retning av alle andre, fylle kroppen med fargerikt blekk og jobbe på en møkkajobb bare fordi det gir penger, så overfladisk, vi vokste alle opp og begynte å tenke mer på penger, jeg vil brenne alle de jævla pengene mine, smelte alle myntene sammen til en klump og grave den ned i hagen, vi vokste alle opp, men inni meg skriker det fremdeles.

så vokser vi alle opp, eller, dere vokser alle opp, eldes, ett år eldre på bursdagskortet og jeg ser at det skjer, for man endrer seg, man sier nei til ting man sa ja til før og omvent, langsom metamorfose til noe som jeg ikke vet hva er, hva er dette? plutselig er alt helt annerledes, kan ikke sette fingeren på det, fordi ingenting er egentlig endra, men så er alt feil, slik var det ikke før og hvordan holder man følge når du allerede fra starten av var for treig?

 

 

 

so if you steal, then I will borrow

Har begynt å sette fra meg vannglass overalt i huset. De lave IKEA-glassene med elefanter eller sopper på, fylt med litt lunkent vann. Først stod de bare ved vasken, men så vandret de videre, som av seg selv, til stuen, til gangen, soverommet og badet. Fant et glass ute på trappa også. Stod og speila tilværelsen. På soverommet blir de fulle av støv, små døde hudceller som drysser ned over glassene, gjemmer de bort. Drar de med seg til et hjørne under sengen.

Har et glass på fjernsynsapparatet også. Dirrer under en snøete sending. Fanger opp signaler og har sitt eget fjernsynsprogram, på den tykke glassbunnen. Dagens lottotall går i sirkel og det rumler i magen min. Må ha mere vann, går ut og henter meg et nytt glass, har glemt hvor de andre er.

you were dressed like a punk

but you were too young to remember

Disse bildene har Charlotte i Stokke tatt, i april i fjor. Det var en fin dag og lebestiften satt akkurat riktig, Lucy er flink på det.