Distrahert av tanken på solskinn, inn i vinduet mitt, inn på gulvet, gjennom prismet, eller solskinn inn i senga di, forbi sykehusgardinene. Himmelen som er klar og blå, det er høst, himmelen er stor over oss og sola bare skinner som om ingenting vil hende. Går og går i solløse ganger, hvitt erstatter sol, vi går i trapper, gjennom dører, sola er bak gardinen ved vinduet ditt.
Du ser det ikke, ser en annen vei, innover, øynene dine er lukket og du ser innover i deg selv, i universet, du speider i et mørke mens vi speider i sola. Alle leter etter liv, vi strekker oss etter, vi drar fra gardinen og du speider fortsatt i mørket. Ser og ser. Vi ser støvet falle til ro i solskinnet, ser deg falle til ro i solskinnet, alt legger seg, støv, stillhet, død og det er sol utenfor vinduet, det er sol i ditt forlatte hjerte og støvet legger seg rundt oss. Støvet faller ned i hjertene våre, uendelig sakte og du er ikke her i sola, vår sol, du speider etter liv under noen andres sol.
Vi pakker sakene, vi lukker vinduet, vi tar med oss blomstene, heller ut vannet, vi ser ut i sola og ingen er der.
Går ut i sola, bare ut, det er høst og trærne er nakne, himmelen blå, og du er ikke her.
Kommer hjem, solskinn på gresset, flaggstanga, himmelen over taket vårt, vi ser oss rundt, tar med posten, men du er ikke her.
Så til slutt, distrahert av tanken på sol, kald sol over gravlunden, solskinnet som brer seg over gravsteiner og blomster, små, frosne blomster.

på teven säger dom att kärleken finns runt omkring oss / och astronautarna kan känna det långt bort

Dette er fragmenter jeg fant:

Hjemme ser de på meg, gjennom meg, forbi meg. Ser på øyenbryna mine, nesa, skulderen. Øyet mitt er her og ingen ser på det. Et blått øye, blåveisøye. Blåmerket brer seg, skifter farge, som et langsomt kaleidoskop kroppen min dreier på.



& de gamle damene har kalde kinn, fra kulda. blåser frostroser over skjerfkanten & trykker de handskekledde hendene inn mot brystet. så kommer de inn i butikken, inn i varmen, & noe skjer med dem, en kjemisk reaksjon, det triller tårer nedover kinnene deres.

Mens jeg går, lurer jeg på om det er jeg som forflytter meg eller om det er verden som flyter forbi meg, for jeg kan fremdeles ikke se bakhodet mitt.