jeg svømmer men det føles som om alle delene mine flyter fra meg

kroppen min har delt seg opp blitt væske blitt til vannet rundt meg

trådene som holder armene og beina på plass de er blitt lange og tynne de svaier i vannet

jeg er et rødt hjerte i midten alle de lange snorene som strekker seg ut

holder febrilsk fast

halvhjertet helhjertet

holder trådene fingrene mine på plass kneskålene ryggraden øyeeplene mine

alt er utenfor kontroll jeg lar universet svømme rundt meg mens jeg bare ligger her. litt til

dette er meg som kræsjer, kræsjlander igjen og igjen og igjen igjen igjen jeg holder tilbake legger lokk pakker ned inn knyter sløyfe på men det finnes ingen å gi det til tusen tunge kampesteiner henger om hjertet mitt sjela kjennes tung og synker ned svart mørke fullt av svarte hull evige svarte hull stort ingenting jeg kræsjlander igjen og bakken er alltid alltid hard.

og sommersola skinte

vi skal ikke lyve, sommersola er stor, feit og gul, den er varm og kompromissløs. legger seg over alt det grønne, alt det blå, legger seg varmt over kroppen din og hvisker løfter inn i øret ditt. løfter om at det her, det skal vare evig. løfter om lykke, kjærlighet, undere og mirakler. livet skal være en evig gyllen lørdag, hvor du alltid sitter ute i sola og drikker vin og spiser jordbær. for det er sånn sommeren er. hver vinter ligger vi hutrende under dyna og drømmer om den store, fantastiske sommeren med en sol som kysser oss på nesen og panna, om havet som skal være jævlig blått og blinke til oss, blinke lykke og salighet.

etter sommeren er alle dager grå.

og etter fem til skyter eg hol i taket og står brud

Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.

Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det «Made in France».
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.

Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.


&

Så vokste vi alle opp og lot håret gro ut, og da blir jeg så sint, vil klippe av alt det jævla håret, skaffe meg en sprø parykk, vi vokste alle opp og begynte å sove mer om natta, drikke mer kaffe, vaske mer klær, et eller annet, vi vokste opp og jeg blir så forbanna, vil gå i motsatt retning av alle andre, fylle kroppen med fargerikt blekk og jobbe på en møkkajobb bare fordi det gir penger, så overfladisk, vi vokste alle opp og begynte å tenke mer på penger, jeg vil brenne alle de jævla pengene mine, smelte alle myntene sammen til en klump og grave den ned i hagen, vi vokste alle opp, men inni meg skriker det fremdeles.

neivel men javel og ringer du?

Jeg får en telefon og damen i andre enden sier at hun er Unni fra Opplæringskontoret og at hun har et tilbud til meg. Javel. Et tilbud om jobb i Oslo, kjempefint. Kjempefint sier jeg og jeg mener det ikke fordi jeg vil ikke tilbake til Bærum, jeg vil ikke pakke sammen alle tingene mine en gang til. Jeg vil ikke sitte på det trange rommet mitt med tapet i taket, selv om blomstene er fine å se på når du ligger på gulvet og taklampa er den tøffeste jeg har sett, jeg vil ikke sitte der og vite at folk ikke har tid til meg, sitte og føle at alt virker så langt unna.


jeg er så redd for å miste de nye sosiale båndene mine

alle omveltninger skjer så fort og jeg rekker ikke å omstille hjernen min til de nye frekvensene