nr 2

Men nå har jeg vokst og blitt stor. Så stor at hjertet ikke får plass i dette trange kroppslige fengselet som kapsler meg inne i mørke og frykt. Det skinner lys igjennom persiennene og jeg har en halv sokk på foten, det er kjekssmuler i senga mi og puta har falt ned i sprekken mellom senga og veggen. Veggene er hvite, lyset er hvitt, hodet mitt er hvitt og utenfor er det hvitt hvitt hvitt skal det aldri ta slutt.
Skal det aldri ta slutt.
Jeg har ligget her i ti år
Jeg har ligget her i ti år.
Jeg har ligget her i ti år og blitt for voksen og i almanakken min står det at jeg skal på forelesning, men det er ikke en forelesningsdag lenger det er en sint dag hvor jeg hater alt og jeg hater alt der jeg ligger under dyna. For helvete.

Jeg hører på høy høy musikk rett i øret, det er bokstavelig talt øredøvende og menneskene på trikken stirrer på telefonene sin og jeg stirrer på min og batteriet er på 56% og det er en herlig kakofoni i hodet mitt melodisk harnisk – kontrast til alle de hatefulle tankene jeg har fylt hodet mitt med. Jeg skal overdøve alt med musikken. Jeg skal overdøve hjertet mitt der det dunk dunk dunker i takt med bassen, jeg skal overdøve det pokkers hjertet til det er sprengt i fillebiter og det ikke er noe igjen.

ung kvinne 24

Dette er meg, ung kvinne 24. Jeg kan fremdeles bare uttrykke meg gjennom brokete tekster med alt for få punktum og alt for mange komma, tekster med alt for mange punktum og for få komma, jeg studerer og jeg jobber, jeg gjør som jeg blir fortalt, forventet og dette kjennes ut som bristepunktet.

Bristepunktet for livet.

Ung kvinne 24 gråter på kontoret, og må holdes rundt.

Ung kvinne 24 savner vennen sin.

Ung kvinne 24 fortolker følelsene sine: de bygger rom inne i henne. Hver følelse har et rom, hver lærdom har et rom, hver erfaring har et rom. Hennes kropp er et liv er en bygning. Levende, pustende, dynamisk. Stadig i endring. Å bygge rom kan gjøre vondt – fundamentet er ikke skikkelig på plass enda, sementen har ikke stivnet, malingen ikke tørket – det er ikke plass inne i romme til alle møblene og lampene og asjetter og teppene og lampene – rommene har ikke vindu, ikke stor nok dør treseteren går ikke igjennom døra vi må gjøre døra større først, men håndverkeren kommer ikke før på mandag og sofaen er her nå og det regner ute så vi må få den inn fort – ingen spurte deg om du ville ha dette rommet, så du bare våknet en dag tidlig på morgenkvisten og hørte bygningsarbeidet vegg i vegg og nå overdøver de morgenradioen – samtidig er plantegningene krøllet iherdig inn i hverandre, soverom, bad, altan kott kjellerstue kjøkken alt er blitt til lange remser med utdrag av plantegninger, skisser, en stor jævlig ball som hun må løsne fra hverandre men noen har sølt lim og det er kaffe og visket vekk og mangler denne delen det vites ikke for ballen er der enda men rommet skal faktisk bygges nå så vi får kjøre på uten tegningen men heller bare se hvordan det går.

Ung kvinne 24 har en nøsteball av følelser, som stadig må nøstes opp, sorteres hver for seg.

Ung kvinne 24 har gode intensjoner, men kjenner på utilstrekkeligheten.

//

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi ryggen min ikke er ok, fordi jeg ikke kan sitte stille en hel dag og studere. Fordi jeg vil ta smertestillende hver dag.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke klarer å være med. Ikke klarer å være en venn. Fordi jeg ikke klarer å si unnskyld, eller se folk i øynene.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke når opp til standardene, klarer det alle andre klarer. Fordi jeg ikke når de målene jeg har satt meg.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg er tom for alternativer og redningsaksjoner, fordi jeg er blitt apatisk og håpløs.

om historieboka mi

og jeg ser på bildene i boka mi, historieboka, bilder fra en svunnen tid, unge kvinner med svarte sko, lave hæler. de er tre stykker, sitter på stoler på en platting, foran alle i byen. de bærer plakater, de er jøder, på plakaten står det «jeg er utstøtt fra det nasjonale fellesskapet». bak dem står to unge menn med sakser. plakatene er knytet med snor bak i nakken.

den ene kvinnen har ansiktet vendt mot kamera, bildet er kornete og svart/hvitt, men hun ser hitover og øynene hennes er svarte, øyenbrynene går nedover i enden, ned ned ned, og hun har et drag over munnen. hun har svarte sko og sitter på en platting, hun skal klippes, hun er jøde og dette er tyskland i 1938.

man måste dö några gånger innan man kan leva

jeg har akkurat hørt på forget about me og 189 andre sanger på spotify. når jeg søker på meg sjøl på google finner jeg ut dette:

* «Cæmillæ er 18 år og skatter til Bærum. Til venstre ser du all informasjonen vi har om Cæmillæ. Informasjonen er offentlig og stammer fra skattemyndighetene i Norge.»

* Jeg tjente visstnok 66 kroner i 2008.

* «– Vi elsker musikk, og det er i tillegg god trening når vi står og hopper til musikken, smiler Cæmillæ som har kommet helt fra Bærum for å få med seg Ungdomsfestivalen i Larvik. »

* Jeg blir faktisk kreditert som fotograf på en hesteblogg

det var fint å vite at jeg eksisterte, men litt vel mange spor.

ärligt talat jag är så trött

 

når det er slik at månen skinner inn på rommet mitt, må jeg ta fram den store fotoboka til tim walker. jeg skrur ikke på lyset, jeg ser ikke på bildene, jeg legger fotoboka over dyna, oppå den bare magen min. her ligger jeg en stund, under ei tung bok. leste et sted at vi sanser en veldig liten del av kroppen vår om gangen, prøver å få med meg alt som skjer, men her skjer intet. dyna synker ned og jeg synker ned, madrassen vandrer avgårde utover mot sengekanten og gulvet, jeg ligger her under ei fotobok og reflekterer over verdensrommet, som jeg fremdeles etter gjentatte forsøk ikke forstår noe av. måneskinnet når ikke lenger inn til hodeputa mi og jeg regner denne natta for over.

sølv

Inni meg, alle trådene, følelsene lagt i tynne, tynne sølvtråder som strekker seg rundt i hele kroppen, samler meg og binder meg i hop, passer på at jeg ikke ramler fra hverandre. Går i løkker, i sirkler, spiraler av følelsetråder nedover armene, knuter på tråden og tynnslitte svinger.

og etter fem til skyter eg hol i taket og står brud

Vi er på loppemarked, mamma og jeg. Pløyer igjennom kasse på kasse med bøker i kaotisk rekkefølge, kikker over skuldre for å se etter drikkeglass og asjetter. Ser etter noe fint de andre har glemt. Kjøper vafler, rusler rundt ute i solskinnet. Søndagsloppemarkeder er blottet for raske mennesker som skal frem først, ha mest og betale minst. Her står foreldre og barn lent tilbake og det er fritt fram til å rote møysommelig i alle eskene du måtte finne. Så vi finner. Vi finner et par gamle Larsons gale verden-blader, skåler og asjetter fra syttitallet, to Jonathan Safran Foer-bøker og andre fine bøker, et Carl Larsson-bilde, en del telysestaker og en brudekjole.

Det henger en brudekjole på en av dørene, en rød dør. Hvit brudekjole, så lett og gjennomskinnelig. En eller annen korpsforelder forteller meg at den er fra sekstitallet, og på lappen i ryggen står det «Made in France».
Og det virker så rart, at på et loppemarked som halter mot stengetid, skal det henge en slik kjole, som sikkert bare er brukt én gang, men tatt fram og sett på hundrevis av ganger. Den hører ikke helt hjemme her, som en papegøye blant spurver. Den er som alle andre plaggene, gitt bort, men likevel er den enestående.
Jeg får lov til å prøve den, strekker meg opp for å ta tak i kleshengeren. Kjolen rasler og jeg tenker på hva hun følte, hun som tok på seg kjolen for å gifte seg i den. Prøver å komme på alle tanke hennes idet noen trekker opp glidelåsen for henne og hun plasserer føttene sine i skoene. Alt henger liksom igjen i stoffet, glede i sømmene og tårer i skjørtekanten.

Så jeg tar den med meg hjem. Det er nesten magisk å bære den ut til bilen, å henge den opp på bokhylla. Så mange muligheter som ligger gjemt bak blondeblomstene.