ung kvinne 24

Dette er meg, ung kvinne 24. Jeg kan fremdeles bare uttrykke meg gjennom brokete tekster med alt for få punktum og alt for mange komma, tekster med alt for mange punktum og for få komma, jeg studerer og jeg jobber, jeg gjør som jeg blir fortalt, forventet og dette kjennes ut som bristepunktet.

Bristepunktet for livet.

Ung kvinne 24 gråter på kontoret, og må holdes rundt.

Ung kvinne 24 savner vennen sin.

Ung kvinne 24 fortolker følelsene sine: de bygger rom inne i henne. Hver følelse har et rom, hver lærdom har et rom, hver erfaring har et rom. Hennes kropp er et liv er en bygning. Levende, pustende, dynamisk. Stadig i endring. Å bygge rom kan gjøre vondt – fundamentet er ikke skikkelig på plass enda, sementen har ikke stivnet, malingen ikke tørket – det er ikke plass inne i romme til alle møblene og lampene og asjetter og teppene og lampene – rommene har ikke vindu, ikke stor nok dør treseteren går ikke igjennom døra vi må gjøre døra større først, men håndverkeren kommer ikke før på mandag og sofaen er her nå og det regner ute så vi må få den inn fort – ingen spurte deg om du ville ha dette rommet, så du bare våknet en dag tidlig på morgenkvisten og hørte bygningsarbeidet vegg i vegg og nå overdøver de morgenradioen – samtidig er plantegningene krøllet iherdig inn i hverandre, soverom, bad, altan kott kjellerstue kjøkken alt er blitt til lange remser med utdrag av plantegninger, skisser, en stor jævlig ball som hun må løsne fra hverandre men noen har sølt lim og det er kaffe og visket vekk og mangler denne delen det vites ikke for ballen er der enda men rommet skal faktisk bygges nå så vi får kjøre på uten tegningen men heller bare se hvordan det går.

Ung kvinne 24 har en nøsteball av følelser, som stadig må nøstes opp, sorteres hver for seg.

Ung kvinne 24 har gode intensjoner, men kjenner på utilstrekkeligheten.

Reklame

//

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi ryggen min ikke er ok, fordi jeg ikke kan sitte stille en hel dag og studere. Fordi jeg vil ta smertestillende hver dag.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke klarer å være med. Ikke klarer å være en venn. Fordi jeg ikke klarer å si unnskyld, eller se folk i øynene.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg ikke når opp til standardene, klarer det alle andre klarer. Fordi jeg ikke når de målene jeg har satt meg.

Dette er fordi jeg ikke fungerer. Fordi jeg er tom for alternativer og redningsaksjoner, fordi jeg er blitt apatisk og håpløs.

kanskje er dette historien om alt som så fint ut på utsida, alt som var vakkert og i en matchende fargepalett. Historien om hvordan alt var råttent på innsida, pillråttent, fullt av mugg og krypdyr. Historien om mark, lus, fluer, biller. Historien om hvordan vi gravde, sparket, kastet, om hvordan vi hev alt dette fra oss og strøk laknene våre før vi la oss igjen.

poetisk melodrama

jeg klarer fremdeles ikke å bestemme meg. jeg dras mellom det jeg vet jeg burde, det moralsk riktige, og den lettvinte, kortsiktige løsningen.

jeg vet absolutt ikke hva jeg vil. det nærmeste er et ønske om å faktisk vite hva jeg vil, å vite hva jeg har lyst til å bruke tiden min på.

jeg har hundre skisser, hundre liv å leve. tusen drømmer bak pannen min, tusen drømmer som banker på og krever å bli hørt, sett, levd. tusen drømmer som vil at jeg skal ta meg av akkurat dem i dag, at jeg skal ta den med ut i den virkelige verden, sette dem fri ved å utføre dem.

og jeg ser og ser og ser. jeg ser alt som finnes. alt som er. alt som ikke er, men kan finnes. alle mulighetene jeg kan ta, alle livene jeg kan leve. alt det gode jeg kan gjøre, alle de fine blomstene jeg kan male. alt finnes her, fra 0 til uendelig.

og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke presset fra tusen drømmer, de tynger ned hodet mitt i puta, de tynger ned skuldrene mine hvor enn jeg går, hvor enn jeg er, hva enn jeg sier. velger jeg én, roper de andre på meg, vil ha meg over på deres side. bare teste de litt. velg meg velg meg velgmegvelgmegvelgmeg.

og jeg klarer ikke velge. jeg klarer ikke bære mer.

jeg vil ofte være perfekt. jeg skal være best. om jeg ikke er best, må jeg gjøre mer, arbeide, slite, ofre meg på andre måter. jeg er et selvofrende offer, og nå har jeg ofret meg selv igjen, til den grad at jeg ikke orker mer. jeg orker ikke reise meg nå. jeg orker ikke en gang løfte av alle drømmene, selv om de knuser meg.

så hva vil jeg? jeg vil at noen skal løfte av drømmene mine av skuldrene mine. jeg vil skjønne at jeg ikke trenger være alt i denne verden, at jeg ikke trenger være halvparten engang.

nok en tekst om å løpe

Og jeg tenker at jeg er redd jeg er usikker jeg har det vanskelig noe gjør vondt inne i meg men jeg sier det ikke til noen for vil de forstå og om de ikke forstår vil fortvilelsen være større jeg er på dypt vann og hodet mitt er akkurat over overflaten jeg vil gråte gråte gråte jeg sier det ikke til noen ingen vet jeg syns det er vanskelig men ingen vet det jeg forstår det ikke selv det gjør vondt i meg et sted og jeg har brukt hele dagen på å løpe fra det hele fakkings dagen jeg er hvor enn jeg snur meg skal det aldri ta slutt bil sykkel kjøpesenter penger kvitteringer pose prøverom mennesker liv vekslepenger bankkode kø nye klær nye klær ting ting ting jeg vil drukne i denne masseproduserte materialismen og glemme hvem jeg er.Jeg orker ikke mer.

& & & &

og jeg sa at jeg ville dra; så mange ganger. en gang pakket jeg tre bag’er – for tre forskjellige utgaver av meg sjøl. så på jobber i stockholm. sjekket hva jeg måtte gjøre for å jobbe der. jeg lova meg sjøl å dra. flere ganger. lova meg sjøl å bli bedre; reise fra den gamle, råtne camilla som strevde med livet sitt. bli så mye bedre.
men alltid holdt frykten meg igjen – frykten for å bli værende. for å bli som alle andre, mine foreldre, menneskene jeg så i butikken, som handla mat, klær på salg, som gikk på kino tre ganger i halvåret; omriss-mennesker, kulisser i en bedre film om et bedre liv. alt jeg ikke ville bli holdt meg tilbake.

for hvordan løper man fra noe man nekter å slippe? du gjør ikke det.

om historieboka mi

og jeg ser på bildene i boka mi, historieboka, bilder fra en svunnen tid, unge kvinner med svarte sko, lave hæler. de er tre stykker, sitter på stoler på en platting, foran alle i byen. de bærer plakater, de er jøder, på plakaten står det «jeg er utstøtt fra det nasjonale fellesskapet». bak dem står to unge menn med sakser. plakatene er knytet med snor bak i nakken.

den ene kvinnen har ansiktet vendt mot kamera, bildet er kornete og svart/hvitt, men hun ser hitover og øynene hennes er svarte, øyenbrynene går nedover i enden, ned ned ned, og hun har et drag over munnen. hun har svarte sko og sitter på en platting, hun skal klippes, hun er jøde og dette er tyskland i 1938.

ärligt talat jag är så trött

 

når det er slik at månen skinner inn på rommet mitt, må jeg ta fram den store fotoboka til tim walker. jeg skrur ikke på lyset, jeg ser ikke på bildene, jeg legger fotoboka over dyna, oppå den bare magen min. her ligger jeg en stund, under ei tung bok. leste et sted at vi sanser en veldig liten del av kroppen vår om gangen, prøver å få med meg alt som skjer, men her skjer intet. dyna synker ned og jeg synker ned, madrassen vandrer avgårde utover mot sengekanten og gulvet, jeg ligger her under ei fotobok og reflekterer over verdensrommet, som jeg fremdeles etter gjentatte forsøk ikke forstår noe av. måneskinnet når ikke lenger inn til hodeputa mi og jeg regner denne natta for over.

//

og så vokste vi alle opp og dere tar ut piercinger//bytter dem ut, skaffer andre// vi vokser opp og jeg ser at dere får dere kjærester//to i lag på en sommerdag, det er sikkert fint// men jeg står bare her og ser på dere// har piercingen min fremdeles, opphav til beundring og frykt// jeg lager skrønehistorier om den som jeg forteller til små barn som spør// små barn som spør for mye// jeg vokser opp og går til jobb/ jeg gikk til samme jobb i over ett år// jeg sykla til samme jobb i over ett år// jeg har vokst opp og nå går jeg på skole// jeg går på skole og jobber og jeg har piercing i ansiktet som mange velger å ikke legge merke til// vi vokste alle opp og mange fikk kjærester, bytta ut gamle, fikk nye// så ble mange to i lag// så ble mange to// så ble jeg en//en.

&

Så vokste vi alle opp og lot håret gro ut, og da blir jeg så sint, vil klippe av alt det jævla håret, skaffe meg en sprø parykk, vi vokste alle opp og begynte å sove mer om natta, drikke mer kaffe, vaske mer klær, et eller annet, vi vokste opp og jeg blir så forbanna, vil gå i motsatt retning av alle andre, fylle kroppen med fargerikt blekk og jobbe på en møkkajobb bare fordi det gir penger, så overfladisk, vi vokste alle opp og begynte å tenke mer på penger, jeg vil brenne alle de jævla pengene mine, smelte alle myntene sammen til en klump og grave den ned i hagen, vi vokste alle opp, men inni meg skriker det fremdeles.