Om å reise hjem fra folkehøgskole

Og det er noe med dette morgenlyset: klokka er over ni, men vi ser ennå ikke sola. Bussen kjører forbi det snødekte landskapet som ligger mildt og lyst utenfor. Røde gårder, hvite hus. Refleksskilt. Men mest av alt ser jeg på trærne, de frosne løvtrærne som har fått vinterhud: kalde og hvite står de rake i ryggen. Opp mot himmelen, et dust teppe over jorda.

Det er en vintermorgen, vintersolvervmorgen, dagen da inkakalenderen kommer til en slutt. Fosen folkehøgskoles elever er på vei til Trondheim, Kim og jeg sitter stille i bussen og ser ut. Her og nå virker verden utenfor magisk. Som om det ligger pur magi over alt. Som om det alltid vil være fin, lett snø her på marken. Himmelen er lys, lys rosa og blå, den strekker seg over hele verden, opplyst av sola bak fjellene, som tegner seg mørke mot den fantastiske himmelen.

Og inni meg, inni magen, sjela, hjertet, hodet, i blodet mitt, er jeg så glad. Jeg snakker lavt med Kim på engelsk, mens vi ser ut, snakker om alt det fine som har skjedd og hun er glad på mine vegne og jeg kjenner alle sommerfuglene plystre i magen min, kjenner hodet mitt sveve som en ballong, kun et par millimeter over sitt egentlige feste.

Jeg velger å ta toget i stedet for bussen. Jeg har sagt farvel til de andre og gått til jernbanestasjonen aleine. Utenfor togkupeens vinduer ser jeg det fuktige, mørkeblå havet mot fjerne snødekte blåner. Av og til ser jeg på en kvinne som sitter mot meg, noen seterader framme. Jeg passerer henne på vei fra Værnes stasjon til flyplassen. Vel innenfor finner jeg ikke fram, jeg leter etter check in, hun leter etter heis. Jeg vet hvor heisen er, hun vet at check in er i andre etasje. Vi tar heisen opp sammen, hun er fra Polen og skal besøke kjæresten sin oppe ved Ålesund. Jeg snakker om skolen, om at jeg dyrker mat; hun forteller at hun syns maten i Norge smaker bra, at det finnes steder hvor hva du kan gro i hagen og hvor stort det kan gro er strengt regulert. Forteller om EU’s regler som Polen måtte innføre, hvor mye mer kjemikalier de må bruke i maten sin nå. Holdbarhet utenfor rimelighetens grenser.

Jeg tenker på livet mitt som en film, hvor mennesker trer inn og ut, noen ganger skjult av kulisser, noen ganger har de glemt replikkene sine, de passerer livet mitt så vidt det er, etterlater snøfnuggspor; straks vil jeg ha glemt dem. Noen ganger gjemmer jeg statistene, pakker de inn i silkepapir og hyssing, de får ligge og vente i hukommelsen til jeg en dag vil få bruk for minnet av dem.

Reklame

mer ingenting

Har jeg fortalt deg at dagene har sluttet å eksistere? Dagen jeg dro er den siste kjente dagen, tirsdag. Etter det kommer meningsløse dager: hendelse etter hendelse, men ingenting håndgripelig. Ingenting som betyr noe.
Jeg dro en tirsdag i sommerferien og jeg er lei meg. Du stod på kjøkkenet, du satt i stolen, du lå i senga; jeg sykla videre. Tirsdag, og blomstene i vinduskarmen visner. Tirsdag, oppvaskkummen er full igjen, postmannen har levert avisa, dagsnytt på NRK.
Det var en tirsdag jeg sykla ut av livet ditt. Siden den gang spiller dagene ingen rolle lenger.

dette er hvorfor jeg sovner seint om natta

Den følelsen når du begynner å lure på om henda dine virkelig er dine: om det er deg de henger fast i, din hjerne og dine muskler som får henda til å bevege seg.
Hvor ble det av deg, tenker du mens du ser på henda, de er avskåret fra resten av kroppen med to genserermer.
Slike ting tenker jeg av og til på, kroppsdeler som ikke er mine lenger, men som tilhører universets lover og regler.

man måste dö några gånger innan man kan leva

jeg har akkurat hørt på forget about me og 189 andre sanger på spotify. når jeg søker på meg sjøl på google finner jeg ut dette:

* «Cæmillæ er 18 år og skatter til Bærum. Til venstre ser du all informasjonen vi har om Cæmillæ. Informasjonen er offentlig og stammer fra skattemyndighetene i Norge.»

* Jeg tjente visstnok 66 kroner i 2008.

* «– Vi elsker musikk, og det er i tillegg god trening når vi står og hopper til musikken, smiler Cæmillæ som har kommet helt fra Bærum for å få med seg Ungdomsfestivalen i Larvik. »

* Jeg blir faktisk kreditert som fotograf på en hesteblogg

det var fint å vite at jeg eksisterte, men litt vel mange spor.

//

og så vokste vi alle opp og dere tar ut piercinger//bytter dem ut, skaffer andre// vi vokser opp og jeg ser at dere får dere kjærester//to i lag på en sommerdag, det er sikkert fint// men jeg står bare her og ser på dere// har piercingen min fremdeles, opphav til beundring og frykt// jeg lager skrønehistorier om den som jeg forteller til små barn som spør// små barn som spør for mye// jeg vokser opp og går til jobb/ jeg gikk til samme jobb i over ett år// jeg sykla til samme jobb i over ett år// jeg har vokst opp og nå går jeg på skole// jeg går på skole og jobber og jeg har piercing i ansiktet som mange velger å ikke legge merke til// vi vokste alle opp og mange fikk kjærester, bytta ut gamle, fikk nye// så ble mange to i lag// så ble mange to// så ble jeg en//en.